Han kysset meg for første gang på helgeturen vår til Florida. Da hadde vi datet i fem måneder. Vi hadde det veldig fint sammen, og jeg var glad for at kysset endelig kom. Samtidig lurte jeg på hvorfor det hadde tatt så lang tid.
Jeg er 31, jobber som advokat og er vant til menn som prøver å kysse meg allerede på første date. Han er 36, lege og langt mer tålmodig enn jeg er vant til. Før den helgen hadde den fysiske kontakten stort sett begrenset seg til at han så vidt berørte hånden min. Han kommer ikke med seksuelle hentydninger eller vrir alle samtaler over på sex. Det liker jeg. Men jeg vet ikke om tempoet handler om hensyn, om hva han selv foretrekker, eller om vi ønsker ulik grad av fysisk nærhet.
Det er mye jeg liker ved å treffe ham. Vi bor i forskjellige delstater og sees en gang i måneden. Hver måned har vi dratt på en tur som han har betalt for, og han planlegger flere i november og desember. Jeg gleder meg til å se ham. Når vi først begynner å snakke, går praten av seg selv. Vi tilbringer ikke besøkene i taushet.
Det viktigste for meg er roen jeg kjenner når jeg er sammen med ham. Han er stabil, snill, intelligent og raus. Jeg trenger ikke lure på hvilket humør han vil være i fra gang til gang. Den forutsigbarheten betyr mer for meg enn det kanskje høres ut som når man ramser opp gode egenskaper. Jeg har aldri følt meg så trygg sammen med en mann før.
Men det er som regel jeg som må sette i gang samtalene som gjør at vi blir kjent. Spør jeg om familien hans eller fortiden hans, kan han snakke lenge. Han forteller sjelden om det på eget initiativ. Han spør heller ikke ofte om livet mitt før jeg har spurt om hans. Da kommer gjerne et «hva med deg?». Jeg tror han er interessert når praten først er i gang. Jeg skulle ønske han av og til viste det ved å spørre først.
På turen spurte jeg hva han hadde lært om seg selv i tidligere forhold, hva som hadde fungert for ham, og hva som ikke hadde det. Han sa at han ikke ville at jeg skulle sammenligne meg med eksen hans. Det var ikke derfor jeg spurte. Jeg forklarte at jeg ville finne ut om vi passet sammen, og at han ikke trengte å dele noe han ikke var komfortabel med å snakke om. Jeg tok det opp én gang. Vi kom ikke videre med den samtalen.
Da jeg spurte hvorfor han stilte så få spørsmål, sa han at han ikke ville forhaste eller tvinge fram noe. Vi kom til å bli kjent med tiden. Jeg setter pris på tålmodighet. Etter fem måneder synes jeg likevel det er vanskelig å vite om vi bare tar det rolig, eller om viktige ting blir liggende usagt.
Det som er vondt å innrømme, er at jeg ikke er særlig tiltrukket av ham. Jeg håper at tiltrekningen kan vokse hvis jeg blir bedre kjent med ham. Derfor blir det også mer frustrerende at det krever så mye av meg å få i gang de samtalene. Jeg ser alle de gode egenskapene hans. Det jeg savner, er følelsen av at vi kommer nærmere hverandre.
Karrieren betyr noe for oss begge. Jeg har mine egne penger og et komfortabelt liv. Gavmildheten hans gir meg ikke tilgang til et liv jeg ellers ikke kunne hatt. I ferien sa han at det han likte aller best ved meg, var at jeg er advokat. Det var jeg ikke helt begeistret for å høre. Samtidig setter jeg jo selv pris på at han har et stabilt liv, så jeg kan ikke late som om jeg ikke tenker på slike ting.
Jeg lurer allerede på hvem som skulle flytte hvis vi bestemte oss for et liv sammen. Samtidig må jeg innrømme at jeg også nøler med å avslutte fordi jeg er redd for at jeg ikke skal finne den samme kombinasjonen av vennlighet, stabilitet og respekt igjen. Nå har vi endelig hatt vårt første kyss. Jeg vet fremdeles ikke om jeg ønsker meg den framtiden jeg prøver å planlegge.
