En mannlig venn sa at han og nesten alle menn han kjenner, har innfunnet seg med at de neppe blir sammen med kvinnen de aller helst ville hatt rent utseendemessig. Han mente ikke at forholdene deres mangler kjærlighet. De kan elske partneren og synes hun er attraktiv, men likevel savne den umiddelbare lysten de forestiller seg at de ville følt med en kvinne som var akkurat deres type. Som kvinne ble jeg sittende med et litt ubehagelig spørsmål: Hvor mange er lykkelige over å være sammen med kjæresten, uten å være like begeistret når de ser på henne?
Han mente at tiltrekningen kan vokse etter hvert som følelsene blir sterkere. Tillit, nærhet og det å kjenne hverandre godt kan gjøre partneren mer attraktiv. Likevel skilte han dette fra å se på henne og få lyst på henne, uten først å tenke gjennom alt som er fint med forholdet. Det var den spontane reaksjonen han mente ofte manglet. Men hans egne erfaringer og inntrykk av mennene han kjenner, er ikke nok til å si hvordan menn flest har det.
For meg handler spørsmålet om personlig smak, ikke om å rangere kvinners ansikter og kropper. En modell med profesjonell styling kan passe godt inn i et skjønnhetsideal uten å være den kvinnen en bestemt mann helst vil ha. Han kan se at hun er vakker og likevel foretrekke sin egen kjæreste. Hvis det ikke var mulig, ville ethvert forhold vært truet av et fotografi med litt bedre lys.
Samtidig kan «min type» bety flere ting. En mann kan ha lagt merke til hva som går igjen hos kvinner han blir tiltrukket av. Men det kan også være en drømmekvinne han ser for seg. I fantasien trenger han aldri å forholde seg til irriterende vaner, arbeidstider som ikke passer, eller uenighet om hvor de skal bo. Sammenligningen blir skjev når bare den virkelige kjæresten må dele en hverdag med ham.
Jeg er heller ikke overbevist om at tiltrekning som kommer med tiden, nødvendigvis kjennes svakere. Hvordan den oppsto, forteller ikke alt om hvor sterk den er nå. En mann kan ha kjent lite i starten og senere få ordentlig lyst på kjæresten. En annen kan bli stadig mer glad i henne, men fortsette å savne den fysiske tiltrekningen. Hvis begge deler bare kalles modenhet, forsvinner en ganske vesentlig forskjell.
Det går fint an å elske noen og samtidig verdsette at man kan stole på dem. Men hvis tryggheten er nesten hele grunnen til at man er sammen, og lysten knapt er der, blir det et savn. Sett fra min side er det forskjell på at en mann setter pris på meg som menneske, og at han har lyst på meg. Det er den tanken som gjør vennens beskrivelse ubehagelig: To mennesker kan bruke ordet tiltrekning og mene svært ulike ting.
Jeg vil gjerne høre om mannen som legger merke til andre vakre kvinner, men likevel har aller mest lyst på sin egen kjæreste. Ikke fordi hun har vunnet en tenkt konkurranse, eller fordi han pliktskyldig ramser opp de gode egenskapene hennes. Men fordi han både elsker henne og kjenner at hun er akkurat den kvinnen han vil ha. Vennen min beskriver gnisten som noe mange menn lærer seg å leve uten. Jeg er nysgjerrig på forholdene der de slipper det.
