Vi deler regninger og har sex, mannen min og jeg. Likevel kan jeg føle at jeg må håndtere det vanskeligste i livet alene. Derfor stusser jeg når menn sier at de aldri vil vise seg sårbare overfor en partner. Hva er det egentlig de vil ha ut av forholdet?
Jeg mener ikke at alle tanker må sies høyt. Jeg tenker på bekymringene, skuffelsene og usikkerheten som opptar oss i løpet av en dag. En kvinne kan vite hva kjæresten trenger fra butikken, uten å ane hva han strever med. De kan få hverdagen til å gå rundt sammen uten å føle at de står hverandre nær.
Det er lett for meg å forstå hvorfor noen holder ting for seg selv. Forteller du hva som gjør vondt, gir du også den andre noe som kan brukes mot deg. En bekymring du delte i fortrolighet, kan senere bli trukket fram i en krangel. Bare muligheten kan gjøre det tryggere å tie. Det er derfor jeg ikke forteller familien min så mye. Jeg kan ikke late som avstanden mellom oss ikke har noe med det å gjøre.
Men selv om jeg forstår behovet for å beskytte seg, kjenner jeg også hva det koster. Jeg deler lite med mannen min, og jeg føler meg ikke nær ham. Jeg gjør altså det samme som jeg stiller spørsmål ved. Jeg kan ikke forvente at han skal vite det jeg ikke forteller. Da blir det også urimelig å tolke det som manglende omtanke når han ikke vet hva jeg går gjennom. Samtidig blir det ikke automatisk trygt å snakke bare fordi jeg savner nærhet.
Det er forskjell på å trenge tid til å stole på noen og å bestemme at man aldri skal åpne seg. Hvis tilliten kommer langsomt, kan forholdet fortsatt utvikle seg. Et endelig nei gjør avstanden til en betingelse for å være sammen. Da lurer jeg på om begge har sagt ja til det, eller om den ene fortsatt venter på noe den andre har bestemt seg for aldri å gi.
Å fortelle en partner hvordan jeg har det, er heller ikke det samme som å be ham ordne opp. Jeg ville ikke trengt en løsning på hver bekymring. Noen ganger ville jeg bare at den jeg lever med, skulle vite hvorfor dagen hadde vært tung. Det går an å sette grenser for en samtale uten å gjøre hele temaet forbudt. Å ha et privatliv er noe annet enn å holde alle følelser utenfor forholdet.
Så kommer det mer ubehagelige spørsmålet: Hva om den fortroligheten oppstår med en annen? En kvinne kan bli tiltrukket av en mann som forteller åpent om seg selv, særlig hvis hun savner den kontakten hjemme. Det gjør ikke et forhold på siden automatisk uskyldig. Ensomhet avgjør ikke alene hva som er følelsesmessig utroskap, og opphever heller ikke grensene et par har blitt enige om.
Jeg kan forstå at sex, praktisk støtte og selskap er nok for to mennesker som begge ønsker det slik. Det har verdi. Det som uroer meg, er tanken på at mannen min og jeg kan fortsette med alt som får det til å se ut som vi deler et liv, mens jeg fortsatt ikke klarer å slippe ham nærmere. Jeg vet ikke hva han ville sagt om jeg la det fram så tydelig.
