Rundt elleve lørdag kveld dukket kjæresten min opp i en Instagram-story fra en bar. Noen timer tidligere hadde han avlyst middagen vår. Han følte seg elendig og hadde skikkelig vondt i hodet. Jeg hadde bedt ham om å hvile, og nå så jeg at han hadde dratt ut uten at jeg visste om det.
Først tenkte jeg at videoen kanskje var gammel. Det var en av vennene hans som hadde lagt den ut. Men storyen var helt ny, og der var han sammen med gjengen sin.
Vi har vært sammen i snart et år. Jeg er tjuetre, han er tjuefire. Vi bor hver for oss, og med arbeidstidene våre får vi som regel bare sett hverandre én eller to ganger i uka. Det var ingen stor anledning vi skulle feire. Vi hadde bare satt av en kveld til hverandre. Jeg hadde bestilt bord på en restaurant han hadde hatt lyst til å prøve i flere måneder, og jeg gledet meg til å ta ham med dit.
Meldingen hans kom rundt halv sju. Han var i dårlig form og lurte på om vi kunne ta middagen en annen dag. Jeg ble skuffet, men det betydde ikke at jeg ville presse ham til å gå ut når han var syk. Jeg ba ham om å hvile, og han takket meg. Så vidt jeg visste, skulle han bli hjemme resten av kvelden.
Etter at jeg så storyen, sendte jeg en melding og spurte om han følte seg bedre. Han svarte at han var litt bedre, og ville vite hvorfor jeg spurte. Da jeg minnet ham om at han skulle være syk, virket han forvirret. Jeg fortalte at jeg hadde sett vennens innlegg. Først svarte han bare «å». Så forklarte han at han hadde blitt bedre, og at vennene hadde overtalt ham til å bli med ut.
Det kan godt stemme. Det hadde gått flere timer. Jeg vet ikke akkurat hvordan han hadde det halv sju, eller når han kjente seg i form til å dra hjemmefra. At han var på en bar, beviser ikke at hodepinen var en unnskyldning. Likevel satt jeg igjen og lurte på om han egentlig hadde ønsket å avlyse daten hele tiden, uten å ville si det.
Jeg sa at han kunne ha gitt meg beskjed. Han svarte at det ikke var så alvorlig. Det gjorde mer vondt enn å se ham ute med vennene. Jeg prøvde å forklare hvorfor jeg reagerte, men han syntes visst at bare det å ta det opp var å overdrive.
Jeg forventer ikke at vi skal være sammen hver eneste kveld vi har fri. Han kan godt ha lyst til å være med vennene sine. Hvis han ikke ville spise middag med meg, ville jeg heller ha hørt det fra ham enn å tro at han var for dårlig til å gå ut. Det som gjør meg urolig, er at jeg må se en annens innlegg for å få vite at han har dratt ut. Og når jeg spør hva som har endret seg, blir jeg kalt kontrollerende.
Neste morgen sendte han melding som om ingenting hadde skjedd, og spurte om vi skulle møtes den kvelden. Jeg sa at jeg ikke hadde lyst, og at jeg trengte litt avstand. Han mener jeg gjør saken større enn den er, og at han ikke skal måtte forklare alt han gjør.
