Jeg vil be en fyr ut, men har klart å bli nervøs for at han skal si ja. Et nei ville vært flaut. Et ja fordi ingen andre har spurt ham, ville også vært flaut. Da måtte jeg i tillegg ha møtt opp på daten.
Jeg er 25, vi går på samme universitet, og jeg er forelsket i ham. Så langt er jeg sikker. Resten er stort sett ting jeg er redd for at skal skje. Jeg er utrolig sjenert og omtrent 90 prosent sikker på at han ikke føler det samme. Han har ikke avvist meg. Jeg har ikke spurt. Jeg har altså konkludert før han har fått spørsmålet.
Jeg vurderer å ta initiativet mot slutten av studieåret. Vurderer, altså. Jeg har ikke bestemt meg. Men nå har tanken i det minste fått en plass i kalenderen, og det føles litt ryddigere enn bare å være redd. Hva jeg faktisk skulle si til ham, har jeg ikke kommet like langt med.
Det jeg lurer mest på, er hvordan han ville opplevd det hvis han ikke var tiltrukket av meg. Blir det ubehagelig å bli spurt av en kvinne man ikke har lyst til å date? Kan selve tanken på at jeg liker ham, virke frastøtende? Jeg skjønner godt at han kanskje ikke vil date meg. Men det er langt derfra til at han skulle synes det er ekkelt at jeg liker ham. I hodet mitt hopper jeg visst over alt imellom.
Før jeg gjør noe, vil jeg gjerne bli beroliget. Helst så grundig at det ikke finnes noen risiko igjen. Det er kanskje mye å forvente av et generelt spørsmål om menns følelser, særlig når det egentlig er én bestemt manns reaksjon jeg vil vite noe om. Jeg håper bare at det blir lettere å tenke på å spørre ham hvis jeg får høre hvordan menn opplever slike invitasjoner.
Noen av guttevennene mine har allerede prøvd å hjelpe. De mener menn får færre muligheter og derfor sier ja til hvem som helst som ber dem ut. Jeg antar at dette skal gjøre det enklere å ta initiativ. For min del har det først og fremst gitt meg enda en ting å bekymre meg for.
Jeg har ikke lyst til å bli valgt bare fordi jeg er den eneste som er tilgjengelig. Jeg vil at han skal ha lyst til å gå ut med meg, ikke bare takke ja fordi noen endelig spør. Det vennene mine sier om menn generelt, forteller meg ingenting sikkert om ham. Men det får et garantert ja til å høres mindre fristende ut enn de antakelig hadde tenkt.
Så jeg tenker fortsatt på slutten av studieåret, og på om jeg kan spørre på en måte som blir mindre klein for oss begge. Foreløpig har jeg ikke sagt noe. Det er bare en fyr jeg liker, og et første steg jeg prøver å gjøre helt risikofritt før jeg tar det.
