Da jeg endelig fortalte forloveden min hvor ulykkelig jeg hadde vært, sa hun at hun ikke strakk til, og at jeg var perfekt. Jeg tror ikke noen av delene stemmer. Jeg hadde sagt lite om problemene våre i årevis. Nå som jeg prøvde å forklare dem, føltes det som om vi snakket om noe annet.
Jeg er 38, hun er 35, og vi har vært sammen i over sju år. Vi bor sammen og skulle egentlig gifte oss i år. Etter at hun mistet noen i familien utsatte vi bryllupet til neste sommer. Planen er fortsatt at vi skal gifte oss. Jeg blir stadig mer usikker på om vi bør det.
Lenge tenkte jeg at jeg gjorde mitt for forholdet ved å tilpasse meg. Når noe plaget meg, minnet jeg meg selv på at man må inngå kompromisser. Jeg sluttet med hobbyer jeg var glad i, fordi hun ikke likte dem. Hun liker heller ikke å være sammen med andre mennesker, og etter hvert mistet jeg det meste av det sosiale livet mitt. Jeg fortsatte å tilpasse meg uten å si hvor mye jeg savnet alt dette.
Kanskje det hadde føltes annerledes hvis vi samtidig hadde fått en hverdag vi begge trivdes med. Men vi gjør sjelden noe sammen, det er nesten ingen intimitet mellom oss, og jeg opplever at hun viser liten interesse for hvordan jeg har det. Da jeg forsøkte å få henne med på bryllupsplanleggingen, virket hun lite interessert. Hun sa at hun måtte konsentrere seg om jobben. Jeg ønsket å merke at hun gledet seg til framtiden vår.
Jeg fridde for fire år siden, delvis i håp om at forholdet skulle bli annerledes. Det ble det ikke. Nå er det vondt å innrømme at jeg forventet en forandring gjennom forlovelsen, uten først å fortelle henne hva jeg savnet i livet vårt sammen.
Jeg har alltid vært vant til å ordne opp alene. I forholdet vårt ble det til at jeg anstrengte meg mer, men ikke fortalte henne hva jeg trengte. Hun kunne ikke svare på noe jeg aldri hadde tatt opp. Det gjør det vanskeligere å vurdere et brudd nå.
Da jeg først fortalte hvordan jeg hadde det, sa hun også at jeg hadde hengt meg opp i en idé, slik jeg av og til gjør, og at jeg var barnslig. Hun mente at vi måtte prøve hardere. Jeg fikk inntrykk av at hun var mer opptatt av hva venner og familie ville tenke, enn av det jeg sa. Jeg vet ikke alt om hva hun føler.
Det som skremmer meg mest, er hvor lettet jeg blir når jeg ser for meg at vi går fra hverandre. Jeg tenker på å kunne bruke tid på interessene mine og ha et sosialt liv igjen, uten stadig å legge det til side. Jeg har ikke gjort det slutt. Likevel føles tanken på å kunne være meg selv igjen overraskende god.
Jeg har dårlig samvittighet for at hun først nå får høre om det jeg har gått med i flere år. Jeg heller mot å avslutte forholdet før bryllupet, men er redd for å bli overtalt til å bli. For meg er ikke disse følelsene nye. For henne er de det. Jeg vet fortsatt ikke hvor mye den forskjellen bør bety når jeg skal bestemme meg.
