Det har gått et døgn uten at kjæresten min og jeg har snakket sammen. Jeg spurte hvor mange forhold hun hadde hatt. Hun oppfattet det som et spørsmål om hvor mange hun hadde ligget med.
Vi var allerede inne på tidligere forhold, erfaringer vi hadde gjort oss og feil vi ville unngå. For meg var spørsmålet en naturlig fortsettelse. Jeg var nysgjerrig på livet hennes før vi ble sammen. Jeg trodde jeg var i ferd med å bli bedre kjent med henne.
Hun ble veldig sint. Der jeg mente forhold, hørte hun sexpartnere. Begge spørsmålene kan besvares med et tall, men de handler ikke nødvendigvis om det samme. Når man snakker om et tidligere forhold, kan man fortelle hvordan man hadde det. Et spørsmål om antall sexpartnere kan høres ut som om det finnes et riktig og et galt svar.
Jeg var ikke ute etter å dømme henne ut fra antall sexpartnere. Det tenker jeg på hver gang jeg vurderer å sende en melding. Jeg vet hvorfor jeg spurte, og synes det er urettferdig at hun blir sint for noe jeg ikke mente.
Samtidig vet jeg bare hva jeg selv hadde i tankene. Hvorfor hun oppfattet spørsmålet slik, vet jeg ikke. Jeg ser at det kan høres annerledes ut å spørre hvor mange forhold hun har hatt enn hvordan et av dem var. Når jeg ber om et tall, sier jeg lite om hva jeg vil vite utover selve antallet.
Vi kom aldri så langt som til å finne ut av den forskjellen. I stedet ble vi uenige om hva jeg egentlig hadde spurt om.
Et døgn er kanskje kort tid for andre. For oss er det lenge å gå uten å snakke sammen, og jeg merker det. Men jeg sitter ikke og venter på svar på en melding jeg har sendt. Jeg har ikke tatt kontakt selv.
Noe av det som holder meg igjen, er følelsen av at jeg innrømmer å ha gjort noe galt hvis jeg skriver først. Det mener jeg ikke at jeg har. Jeg vil heller ikke be om unnskyldning på en måte som bekrefter at jeg var ute etter å dømme henne for den seksuelle fortiden hennes. Men jeg kunne forklart hva jeg mente uten å si meg enig i hennes tolkning. Foreløpig har jeg ikke gjort noen av delene.
Jeg tenker at jeg nok må være den voksne hvis vi skal begynne å snakke igjen. Det irriterer meg: Jeg har allerede gitt meg selv ansvaret for å bryte en stillhet vi begge lar fortsette. Jeg vet ikke om hun venter på at jeg skal skrive, eller hva hun ville svart.
Jeg ville vite mer om fortiden hennes. Et døgn senere har jeg fortsatt ikke sendt noen melding.
