Han sa at han elsket meg mens vi klinte. Jeg smilte. Det var en ærlig reaksjon, men som svar på en kjærlighetserklæring var den nok litt knapp.
Vi hadde datet i omtrent en måned, og det gikk veldig fint. Vi var blitt kjærester og møttes flere ganger i uka. Det var allerede mye å være glad for. Jeg hadde bare ikke ventet at de tre ordene skulle komme akkurat da.
Han var ikke full. Jeg kunne altså ikke avskrive det som noe han hadde sagt etter noen glass for mye, og late som saken var oppklart. Han sa det, jeg hørte det, og jeg ble helt satt ut. Ansiktet mitt rakk å svare før jeg fant noe å si.
Smilet betydde i hvert fall ikke at jeg var skuffet. Det var utrolig fint å høre ham si det. Akkurat det er jeg sikker på, selv om jeg ikke klarte å formulere noe like tydelig tilbake. Det er forskjell på å bli glad for det noen sier, og å vite hva man skal svare. Særlig når forholdet er så nytt at selv fine forandringer kommer litt overraskende.
Vi hadde allerede gått fra å date til å være kjærester. Dette kjentes som enda et steg, og det hadde jeg ikke vært forberedt på den kvelden. Nå lurte jeg plutselig på hva den første måneden hadde betydd for ham. Noe ferdig svar hadde jeg i hvert fall ikke.
Senere tok jeg det opp og sa at jeg syntes det var veldig søtt. Jeg ville gjerne si litt mer enn det smilet hadde fått fram. Jeg likte det han hadde sagt, og ville ikke at overraskelsen min skulle være det eneste han hadde å forholde seg til.
Men han ble veldig sjenert. Så sa han på spøk at han ikke ville snakke mer om det. Han hadde selv tatt opp et ganske stort tema, og nå ville han helst avslutte samtalen. Jeg hadde så vidt kommet i gang.
Dermed begynte jeg å lure på om jeg hadde gjort ham flau ved å nevne det igjen. Jeg vet ikke om han mente det som en gjennomtenkt kjærlighetserklæring, eller om ordene kom fordi vi var så nær hverandre akkurat da. Verken sjenansen eller spøken ga noe sikkert svar. Forsøket mitt på å vise at jeg ble glad, føltes plutselig litt mer innviklet enn jeg hadde tenkt.
Jeg vet fortsatt ikke helt hva han mente. Han hadde spøkt med at vi skulle la temaet ligge. Jeg satt igjen med ordene, smilet mitt og hvor godt det hadde vært å høre dem.
