Da jeg kom hjem på tirsdag, hadde kona satt frem en kurv til meg. I den lå favorittsnacksene mine og et hyggelig kort. En «boo basket», heter det visst. Jeg hadde rukket å bli førti uten å få med meg at det var en greie.
Tidligere den dagen hadde jeg fortalt henne at jeg slet. Jeg er vanligvis han som prøver å ta alt på egne skuldre, også når det blir for mye. På tirsdag kjentes det som om jeg snart ikke orket mer. Denne gangen sa jeg det til kona i stedet for å holde det for meg selv.
Hun støttet meg på melding. Bare det betydde mye. Jeg hadde innrømmet at jeg ikke hadde det bra, og hun tok meg på alvor. Jeg hadde ikke bedt henne om en gave. Jeg hadde bare fortalt hvordan jeg hadde det.
Så kom jeg hjem til noe hun hadde satt sammen til meg. Kona er trettiseks og tydeligvis bedre oppdatert enn meg på sesongens gavekurver. Navnet var ukjent, men innholdet kjente jeg igjen. Det var akkurat de snacksene jeg liker, valgt ut av en som vet hva jeg foretrekker. Kortet gjorde det hele enda mer personlig.
Det var ikke størrelsen på gaven som gjorde inntrykk. Det var sammenhengen. Jeg hadde sagt at dagen var vanskelig, og hun hadde lyttet. Da jeg kom hjem, hadde hun gjort noe konkret for å gjøre den litt bedre.
Jeg merket også hvor annerledes det var enn med de fleste vennene mine. De er stort sett opptatt av sitt. Det er sjelden noen spør hvordan jeg har det, selv sånn i forbifarten. Jeg mener ikke at de visste hvordan akkurat den tirsdagen var for meg. Men jeg savner at noen spør, at noen legger merke til meg også.
Med kona følte jeg meg ikke oversett. Meldingene hadde gitt meg støtte underveis, og kurven og kortet viste den samme omtanken da jeg kom hjem. Problemene mine var fortsatt der. Hun hadde likevel gjort noe fint for meg mens jeg hadde det vanskelig.
Jeg hadde ikke engang visst at en slik kurv hadde et eget navn. Nå hadde jeg favorittsnacksene mine, et kort fra kona og all grunn til å føle meg heldig.
