På den første daten snakket vi i tre timer og spilte tre partier sjakk. Da den andre var over, tre uker senere, spurte jeg om jeg fikk se henne igjen. Det visste hun ikke.
Jeg er 29, og dette var den første daten min på sju år. Hun var 25, og vi hadde møttes på Tinder. Planen var å ta en kaffe. Det ble en sånn kveld jeg hadde håpet at dating fortsatt kunne by på: praten gikk lett, vi hadde mye til felles, og jeg slapp å lete etter noe å si.
Vi snakket om jobb og familie, reiser, musikk, bøker og katter. Hver gang vi skiftet tema, dukket det opp enda noe vi begge var opptatt av. Jeg satt igjen med følelsen av at vi hadde funnet tonen.
Hun hadde fortalt at arbeidstidene hennes var uforutsigbare, og at hun ofte brukte tid på å svare på meldinger. Da kvelden var over, fulgte jeg henne til bilen. Begge sa at vi hadde lyst til å møtes igjen. Senere sendte jeg en melding om at jeg hadde hatt det veldig hyggelig, og håpet hun hadde kommet seg trygt hjem. Hun svarte at hun også hadde kost seg.
To dager senere inviterte jeg henne ut på middag. Det gikk to dager til før svaret kom. Hun ville gjerne, men hadde ikke tid før uka etter. Jeg sa at det gikk helt fint. Jeg likte henne, og det virket ikke som noe stort problem å vente til vi fant en dag som passet.
De neste dagene sendte vi noen få meldinger fram og tilbake, med en del tid mellom svarene. Da jeg spurte igjen uka etter, var hun opptatt. Først uka etter det sa hun at hun hadde litt tid. Da vi endelig møttes til den andre daten, hadde det gått 21 dager siden kaffen.
Jeg hadde valgt en restaurant i sentrum. Hun kom omtrent 40 minutter for sent. Kanskje skyldtes det rushtrafikken, men det vet jeg ikke. Vi ga hverandre en klem og satte oss. Jeg hadde gledet meg til å fortsette der vi slapp. I stedet kom vi oss liksom ikke lenger enn til småpraten.
Det var ikke én bestemt hendelse som ødela kvelden. Vi fant bare ikke tilbake til den samme lette praten. Under middagen tok hun også en telefon fra en venn. Jeg lurte på om jeg var nervøs, eller om kjemien fra sist rett og slett ikke var der nå. Jeg visste heller ikke om hun hadde opplevd den første daten på samme måte som meg.
Etter middagen foreslo jeg en gåtur. Jeg hadde ikke tenkt på hvor kaldt det var, eller hvor mye det blåste. Da hun sa at hun frøs, tilbød jeg henne jakka mi, men hun takket nei. Så sa hun at hun skulle tidlig på jobb neste morgen og ville hjem.
Vi ga hverandre en klem før vi skiltes. Jeg spurte om jeg fikk se henne igjen. Hun svarte at hun ikke visste, og gikk til bilen. Jeg ble skuffet. Jeg likte henne godt og hadde gledet meg i tre uker til en ny kveld sammen. Jeg lurte fortsatt på om ventetiden hadde gjort at vi følte oss som fremmede igjen. Men etter den avskjeden bestemte jeg meg for ikke å sende en ny invitasjon.
