Jeg skulle avtale en helg med venner og spurte kjæresten min når han kunne komme på besøk. Kanskje neste helg, svarte han. Han kunne ikke love noe, for han visste ennå ikke om faren hans eller andre kom til å trenge hjelp. Dermed prøvde jeg å legge planer rundt forespørsler han ikke engang hadde fått.
Vi har vært sammen i halvannet år og bor omtrent 300 engelske mil fra hverandre. Jeg er 26, han er 24. Til neste år skal vi etter planen flytte sammen. Jeg har allerede funnet jobb der han bor. Lenge var det noe jeg gledet meg til. Nå lurer jeg stadig oftere på hvordan hverdagen vår faktisk vil bli.
I starten snakket vi sammen eller spilte dataspill med noen dagers mellomrom. De kveldene gjorde avstanden lettere å leve med. Vi kunne gjøre noe helt vanlig sammen, selv om vi satt i hvert vårt hjem. Nå snakker vi i telefonen én eller to ganger i uka og sender noen få meldinger daglig. Svarene hans er ofte korte, eller bare en emoji. Han har aldri skrevet så mye, men jeg husker ikke sist han foreslo at vi skulle spille.
Jeg savner at han tar initiativ. Før var det enkelt å spørre om vi skulle tilbringe en kveld sammen. Nå vurderer jeg om jeg orker å spørre enda en gang. Vi kan ikke bare møtes til middag eller gå en tur. Telefonsamtalene, meldingene og spillene er måten vi kan ta del i hverandres hverdag på.
Det har vært et krevende år for ham. Han har jobbet med å fullføre masteroppgaven og forbereder seg på å overta farens bedrift. I vår og sommer gikk det to til fire uker mellom hver gang vi så hverandre. Det var jeg som kjørte til ham hver gang. Jeg sendte også en pakke med mat og småting mens han holdt på med oppgaven. Jeg ville støtte ham uten å gi ham enda mer å tenke på.
At han stiller opp for andre, er noe av det jeg er glad i ved ham. Familie, venner, naboer, kunder: Det er nesten alltid noen som trenger ham. Da jeg sa at helgene våre ikke burde avhenge av hvem som ba om hjelp i siste liten, forklarte han at folk må kunne stole på ham i yrket hans. Å hjelpe kan gi nye kunder og anbefalinger. Han sier at han allerede takker nei til mange.
Jeg skjønner at det å bygge opp en bedrift ikke alltid lar seg gjøre innenfor fast arbeidstid. Men jeg trenger at vi også kan sette av tid til hverandre, selv om noen andre skulle trenge hjelp. Han sier at han vil finne tid til meg, og håper det blir lettere når han driver for seg selv. Jeg er redd overtakelsen snarere vil bety mer arbeid, i hvert fall i begynnelsen.
Han forsikret meg om at jeg ikke skulle føle meg som en reserve, og at han skulle sørge for at jeg fikk nok tid med ham. Jeg ville gjerne bli beroliget. Likevel tenkte jeg på hvor små ting jeg egentlig hadde bedt om: at han foreslo at vi skulle spille, avtalte en helg eller viste at han planla å besøke meg, framfor å se om det ble tid.
Han tror det blir lettere når vi bor sammen og slipper avstanden. Kjøreturen vil i alle fall forsvinne. Men jeg er redd for å forlate hjembyen, familien og vennene mine, begynne i ny jobb og likevel sitte alene om kvelden mens han er opptatt med alle andre. Jeg deler gjerne på husarbeidet. Det jeg frykter, er å bli den som holder hjemmet i gang og venter på at han skal få tid. Det har ikke skjedd. Det er en framtid jeg er redd for.
Jeg er fortsatt glad i ham, og jeg setter pris på at han er raus og ambisiøs. Jeg forbereder meg fortsatt på å flytte. Jobben der han bor, har jeg funnet. Om det også blir plass til det livet jeg håper vi skal ha sammen, vet jeg ennå ikke.
