For to måneder siden kledde jeg på meg etter sex med kjæresten, kjørte til parkeringsplassen ved en butikk og gråt. Jeg hadde gledet meg til at vi endelig skulle ha sex igjen. Denne gangen tok jeg initiativet, i håp om at det også skulle bli godt for meg. Da han var ferdig, sa jeg på spøk at jeg gjerne kunne fortsette. Han svarte at han allerede var ferdig, og beklaget. Dermed var det over.
Jeg er 23, han er 27, og vi har vært sammen i to år. Fram til for fem måneder siden bodde vi halvannen times kjøretur fra hverandre. Vi studerte eller jobbet, og det var ikke alltid lett å få tid til å møtes. Det ga meg en forklaring på hvorfor vi ikke hadde mer sex. Vi hadde det så fint ellers at jeg ikke ville la mangelen på sex overskygge resten.
Så flyttet vi sammen. Jeg hadde skyldt på avstanden, men et felles hjem har ikke gitt oss den nærheten jeg så for meg. Vi har bare hatt sex en håndfull ganger siden vi flyttet inn, de fleste av dem den første uka. Nå ligger jeg ved siden av en mann jeg har lyst på, og blir stadig mer usikker på om han har lyst på meg.
Det handler heller ikke bare om hvor sjelden det skjer. Når vi har sex, bruker vi knapt tid på å bygge opp lysten. Så snart han er ferdig, virker det som om min nytelse ikke lenger teller. Jeg prøver å gjøre det godt for ham og få fart på sexlivet vårt, men savner at han gjør det samme for meg. En beklagelse etterpå gir meg ikke opplevelsen jeg hadde håpet vi skulle dele.
Jeg har prøvd å snakke med ham om det. Han sier at han er en privat person, og vil ikke diskutere sex. Jeg respekterer grenser, og det vet han. Men der stopper samtalen. Jeg prøver å forstå noe som angår oss begge, uten å få snakket med ham om det.
I kveld hadde vi sex for første gang siden den kvelden for to måneder siden. Det var over på kanskje fem minutter. Han beklaget, og jeg kom med en spydig kommentar om at det hadde gått en stund, før jeg gikk ut av rommet. Da jeg kom tilbake for å kle på meg, beklaget han igjen. Jeg endte på sofaen.
Jeg har dårlig samvittighet for kommentaren. Sinne er vanskelig for meg å håndtere, og frustrasjonen kjentes nesten fysisk. Samtidig blir jeg lei meg for at det kan høres ut som om jeg bare klager på hvor fort han blir ferdig. Han kan jo fortsatt ta på meg, være nær meg og sørge for at jeg også har det godt. Jeg ber ikke bare om flere minutter.
Jeg savner også ting som ikke handler om selve sexen. Hendene hans rundt livet mitt. En klem bakfra. Følelsen av at han er nysgjerrig på meg. Jeg vil at vi skal utforske hva vi liker sammen. Selv når jeg prøver å tilfredsstille meg selv, kan fantasien om at han gir meg mer oppmerksomhet ende med at jeg gråter etterpå. Den minner meg om det jeg savner.
Jeg tror ikke han er utro, og jeg tror ikke han er homofil. Jeg har ingen forklaring som gjør dette lettere. Når venninnene mine snakker om sexlivet sitt, skifter jeg tema nå. Romantiske scener på film kan få meg til å gråte. Før hadde jeg lyst til å pynte meg når vi skulle ut; nå lurer jeg på hva som er vitsen. Vi har bare vært sammen i to år, og jeg har allerede begynt å fylle tida med jobb i stedet.
