En 45-åring er på vei tilbake til datinglivet noen år etter skilsmissen. Hun leier et lite, gammelt hus med grålige vegger og gammeldags interiør. Hun holder det rent og prøver å få det til å se hyggeligere ut, men det er grenser for hvor mye en leietaker kan gjøre med et sted. Det er ikke selve huset hun gruer seg til. Det er tanken på at en framtidig date kanskje skal se det.
Det er en særegen form for uro: å skamme seg på forskudd over et rom ingen ennå har besøkt. Før en date i det hele tatt står i døråpningen, har stua allerede blitt en scene for mulige vurderinger. Veggene er ikke lenger bare grå; de kan også forestilles som tegn på smak, økonomi, livsstil og alt annet noen kanskje leser inn i et hjem.
Mange som svarer, mener at renslighet og trivsel betyr mer enn oppdatert interiør. Andre sier at noen faktisk legger merke til bolig og økonomiske forhold når de vurderer om de passer sammen. Foreløpig er dette likevel bare en bekymring for et mulig besøk: Ingen date har vært innom.
Hun spøker også med at kommentatorene ikke får komme på besøk. De kan mene sitt om interiøret på avstand, men det er hun som bor blant veggene til vanlig. Og når man først ser for seg at noen skal komme inn, er det fort gjort å forestille seg at hele stua står klar for inspeksjon.
Daten står ennå ikke ved døra. Møblene slipper likevel ikke unna den tenkte gjennomgangen.
