Han sender meg et spørsmål, og så kan det gå mellom to og seks timer før jeg hører noe igjen. Da svarer han ikke nødvendigvis på det jeg skrev. I stedet kan han spørre hvordan dagen min går, som om vi starter samtalen på nytt. Det virker kanskje lite å henge seg opp i når vi har det så fint på date. Men i det siste er det som om vi først og fremst er nære når vi faktisk møtes.
Jeg er 41, han er 46, og vi har datet siden august. Vi har vært på mange dater og treffes fortsatt minst én gang i uken. Kjemien er god når vi er sammen. Vi koser oss, og det er ikke noe jeg må overbevise meg selv om. Det gjør bare forandringen mellom treffene vanskeligere å forstå.
I starten var han veldig på. Han sa at han ønsket noe seriøst, og han har hele tiden vært tydelig på at han ikke dater eller flørter med andre. Jeg vil også ha et forhold. Derfor betydde det noe å høre at vi tilsynelatende ønsket det samme. Det ga datingen en retning, selv om vi aldri avtalte å være eksklusive eller sa at vi var kjærester.
Etter hvert har kontakten blitt sjeldnere. Før ringte han meg. Nå er det bare meldinger, og svarene har blitt kortere. Jeg forventer ikke at han skal svare med en gang hver gang jeg skriver. Vi er to voksne mennesker med ting å gjøre. Det er forskjellen fra før jeg reagerer på: Vi pleide å snakke mer, mens samtalene nå fort stopper opp.
Jeg tok det opp og sa at han virket litt fjern. Han beklaget og forklarte at han ikke hadde sendt melding fordi jeg ikke hadde skrevet til ham. Han hadde antatt at jeg var opptatt. Da tenkte jeg at jeg kunne ta mer initiativ selv, og begynte å sende ham meldinger oftere i løpet av dagen. Han svarer, men fortsatt ganske kort. Jeg har gjort noe med det han pekte på, uten at kontakten kjennes særlig annerledes.
Også måten vi avtaler å møtes på, har endret seg. Før planla han datene på forhånd. Nå spør han samme dag om jeg er ledig. Jeg er glad for at vi fortsatt treffes, men det er noe annet enn å vite at han har satt av tid til meg. Jeg begynner å lure på hvor stor plass han egentlig ønsker at jeg skal ha i livet hans.
Jeg vet ikke om interessen hans er på vei ned, eller om han bare har funnet en rytme han synes fungerer. Når vi er sammen, merker jeg ikke den samme avstanden. Og at han ikke dater andre, sier ikke nødvendigvis hva han ønsker med meg. Vi har ikke snakket tydelig nok om det til at jeg vet om vi ser for oss det samme videre.
Det finnes ingen bestemt frist for å bli kjærester bare fordi vi begge er i førtiårene. Samtidig vil jeg ikke fortsette å ta ønsket hans om noe seriøst som et tegn på at vi faktisk er på vei dit. Hvis jeg går, gir jeg slipp på en mann jeg liker å være sammen med. Hvis vi fortsetter uten å avklare hva dette er, bruker jeg mer tid uten å vite om forholdet utvikler seg. Vi treffes fortsatt hver uke. Jeg prøver fremdeles å forstå om dette er starten på et forhold, eller om det er slik han vil ha det.
