Et fiktivt samlivsdilemma.
Da et forhold på tretti år tok slutt, var jeg rundt femti. Jeg oppdaget at det sosiale livet vårt hadde vært mindre felles enn jeg trodde. Én nær venn ble værende. Resten av kalenderen var overraskende luftig.
For atten måneder siden ble jeg med i en gruppe for single som ville finne på ting sammen. Det var ikke først og fremst en datinggruppe. Vi møttes til turer, middager og aktiviteter der jeg kunne være et menneske med et navn, ikke bare noen som nylig var blitt forlatt.
Etter hvert begynte jeg å date en i gruppen. Forholdet varte i femten måneder. Bruddet var rolig. Frykten min var det ikke.
Jeg ville beholde plassen min
Jeg så for meg at venner måtte velge side, at invitasjonene ville bli vanskelige, og at jeg igjen måtte begynne helt på nytt. Men et brudd er ingen overdragelse av medlemskapet i en vennegjeng.
Jeg kunne si til eksen at jeg ønsket å fortsette i gruppen, uten å kreve at vi skulle oppføre oss som nære venner med en gang. Litt avstand på enkelte arrangementer kunne være praktisk. Et permanent forbud mot å møte opp ville være noe annet.
Vennskap tåler konkrete avtaler bedre enn lojalitetstester
Til vennene holdt det å si at vi hadde gjort det slutt, og at jeg gjerne ville fortsette å bli invitert. Jeg trengte ikke be dem rapportere om eksen eller avgjøre hvem som hadde rett.
Jeg kunne også pleie kontakten med folk én til én og finne flere sosiale steder. Ikke som en reservehær, men fordi ett miljø ikke behøver å bære hele livet.
Jeg kunne ikke garantere at alt ville føles uendret. Jeg kunne slutte å behandle min egen plass som noe jeg måtte levere tilbake sammen med nøkkelen.
