Jeg vet hva jeg vil si til kjæresten min. Så stopper det opp fordi jeg ikke finner ordene på engelsk, selv om jeg har mer å fortelle. Det er akkurat det som er så frustrerende: Tanken er klar, men jeg får ikke sagt alt.
Jeg er 21, han er 23, og vi har vært sammen i sju måneder. Vi kommer fra forskjellige land og har hvert vårt morsmål. Til daglig snakker vi engelsk sammen, et språk ingen av oss vokste opp med. Vi kan snakke sammen på engelsk, men iblant føler jeg at jeg ikke får vært helt meg selv.
Jeg elsker ham og har det godt med ham. Likevel tar jeg meg i å lure på om det ville vært enklere å være sammen med en som snakket språket mitt. Den tanken er ubehagelig. Det høres jo ut som om jeg ønsker meg en annen kjæreste. Det jeg savner, er å kunne si det jeg mener uten å måtte oversette det først.
Det handler om mer enn å gjøre seg forstått. En vits fungerer ikke nødvendigvis selv om man får forklart hva den dreier seg om. En følelse kan kreve et helt bestemt ord. Jeg vil dele de små detaljene i en tanke, de som forklarer hvorfor den betyr noe for meg. Men før jeg er ferdig, kan jeg ha blitt frustrert av å lete etter de engelske ordene. Det hjelper ikke alltid å vite hvorfor det skjer.
Etterpå lurer jeg på hva han fikk med seg. Har jeg sagt det jeg mente, eller bare det jeg klarte å finne ord for? Jeg kan ikke gå ut fra at han misforstår. Men jeg er heller ikke alltid sikker på om det jeg sa, rommet alt jeg ville fortelle. Det er noe annet enn å glemme et ord. Jeg begynner å lure på hvor mye av meg han egentlig får se.
Han bruker jo heller ikke morsmålet sitt. Dette er ikke en situasjon der én snakker helt uanstrengt mens den andre strever med å henge med. Vi bruker begge et fremmedspråk. Jeg vet hvordan det er for meg, men ikke om han opplever det på samme måte. Jeg vil ikke anta at han føler det samme som meg.
Noen ganger forestiller jeg meg at han forsto språket mitt. Jeg ser for meg den samme kjæresten, bare at han også kan forstå vitsene og nyansene jeg så lett får fram på mitt eget språk. Ville han forstått meg bedre da? Det vet jeg ikke. Et felles morsmål ville heller ikke gjort at vi forsto alt ved hverandre. Men det ville fjernet en hindring jeg stadig møter.
Dette ønsket kommer ikke av en krangel eller av at jeg ikke lenger elsker ham. Likevel blir jeg lei meg, og iblant blir frustrasjonen overveldende. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal leve med den samtidig som jeg har det godt i forholdet. Enn så lenge skulle jeg ønske jeg kunne si det jeg tenker, akkurat slik det dukker opp i hodet mitt, før jeg begynner å lete etter de engelske ordene.
