En fiktiv hverdagssatire.
Mannen min har et ekstra kjøleskap i kjelleren. Han tror at jeg ikke vet hva som er i det. Det er en optimistisk vurdering av hvor diskret et kjøleskap kan være.
«Til nødstilfeller», sa han da det kom i hus.
Jeg så for meg vann, ekstra mat og noe fornuftig vi ville være glade for under et strømbrudd. Han så for seg takeaway og et lite utvalg iskrem. Vi hadde ulike beredskapsplaner.
En svært lokal forsyningskrise
I kjøleskapet på kjøkkenet lever vi som ansvarlige voksne. Der står yoghurt, grønnsaker og en rest som begge håper den andre skal identifisere.
Nede er det annerledes. Nede finnes valgmuligheter.
Jeg oppdaget lageret en kveld jeg skulle hente noe annet. Tre sorter iskrem. Brus. En boks fra restauranten han dagen før hadde ment var «litt dyr for en tirsdag».
Jeg lukket døren. Enkelte opplysninger fortjener å modnes.
Forhandlingene
Noen dager senere kom han opp fra kjelleren med en skål.
«Fant du noe i nødhjelpslageret?» spurte jeg.
Han så på skålen. Så på meg. Mannen vurderte åpenbart om vanilje kunne forklares som førstehjelp.
«Du vet om det?»
«Det er et elektrisk apparat i vårt felles hus. Jeg har hatt mistanke.»
Vi ble enige om at han gjerne kunne ha sine favoritter. Jeg ville bare vite hvilke varer som var private, og hvilke som inngikk i husholdningens samlede krisehåndtering.
Nå har jeg en egen hylle. Han sier systemet er blitt mindre effektivt. Jeg synes det er blitt betydelig mer demokratisk.
