Jeg er 53 og har ingen problemer med å få i gang en samtale med noen jeg ikke kjenner. Jeg kan få folk til å le, finne noe interessant å snakke om og bidra til at vi har det hyggelig. Men når jeg tenker på en mann som kunne blitt kjæresten min, blir jeg mindre sikker. Hvor mye vil det telle når han ser de delene av kroppen min jeg er usikker på?
Det var dette jeg ville spørre menn om. Hvor viktig er fysisk tiltrekning når de ser etter et varig forhold? Jeg vet at utseende spiller en rolle. Det jeg lurer på, er om en kvinne kan være godt selskap og samtidig vekke lyst når alderen synes.
Jeg trener jevnt og holder meg i form. Det krever innsats, og det vil jeg gi meg selv litt anerkjennelse for. Men treningen har ikke fjernet strekkmerkene, den løse huden på magen, operasjonsarrene eller de små brystene som har begynt å henge. Det er slike ting jeg mener. Helt konkrete trekk ved kroppen min, ikke bare en vag uro for å bli eldre.
Jeg har to barn som nå er unge voksne. Jeg prøver å se sporene på kroppen som tegn på hva den har tålt, og hvor sterk den har vært. Det mener jeg oppriktig. Likevel blir jeg usikker på meg selv. Jeg kan sette pris på alt kroppen har klart, uten å føle meg tiltrekkende av den grunn.
For tiden merker jeg alderen godt. Jeg føler meg utslitt og synes ofte at jeg ser sliten ut også. Men det er mitt eget blikk på meg selv. Jeg vet ikke om en mann jeg kunne blitt interessert i, ville sett det samme. Likevel tar jeg meg i å tro at han vil legge merke til akkurat det som plager meg.
Sammen med andre har jeg noe mer håndfast å støtte meg på. Jeg vet at jeg kan holde en samtale i gang og få noen til å le. Dette er sider ved meg selv jeg liker, og som jeg vet at jeg har. Jeg vil ikke tenke på dem som en trøstepremie for en mann som egentlig ikke liker utseendet mitt. Jeg vet bare ikke hvor mye de har å si for om han blir tiltrukket av meg.
Det er forskjell på å trives i selskap med noen og å ønske seg den personen som partner. Jeg er opptatt av om en mann både kan like den jeg er og ha lyst på meg slik jeg ser ut nå. Jeg tror ikke at alle menn ønsker seg den samme kroppen. Og jeg tror heller ikke at kjemi slutter å bety noe bare fordi vi blir eldre.
Det jeg ønsker meg, er et forhold som varer. Jeg prøver ikke å måle meg med en yngre utgave av meg selv. Likevel kjennes det sårbart å spørre menn om hva de synes er attraktivt. Det blir nesten som å gi dem en liste over ting ved meg selv jeg føler at jeg må forklare.
Jeg spurte, og menn tok seg tid til å svare. Jeg fikk gjennomtenkte svar som hjalp meg, og takket dem for det. Etter å ha vært så usikker på hvordan spørsmålet ville bli tatt imot, satte jeg pris på at de hadde gjort seg bryet.
