Noen minutter før landing bestemte jeg meg for å hjelpe sidemannen med kjærlighetslivet. Vi hadde knapt snakket sammen på en femten timer lang flytur, men jeg følte meg tydeligvis klar til å gi ham datingråd.
Han var en eldre mann som reiste alene. Underveis hadde jeg lagt merke til at han slo av en prat med flyvertinnen når hun kom med cola eller noe annet. Hun kom innom, de snakket sammen, og jeg satt ved siden av og laget min egen teori.
Om han faktisk flørtet, ante jeg ikke. Folk kan jo snakke hyggelig sammen uten at noen skal be om et telefonnummer. Men mot slutten av turen var jeg i godt humør. Jeg fikk lyst til å slå av en spøk. Fram til da hadde vi stort sett latt hverandre være i fred.
Da flyvertinnen hadde gått videre for siste gang, hvisket jeg at han burde be om nummeret hennes.
Jeg mente det som en vennlig oppmuntring. Han hadde snakket med henne, og jeg hadde sett det. Stort mer hadde jeg ikke å gå på. Jeg visste ingenting nyttig om mannen, men var allerede i gang med å foreslå neste trekk.
Han så på meg uten å si noe.
Den stillheten hadde jeg ikke regnet med. En latter hadde holdt, eller en kommentar som avfeide hele greia. I stedet satt jeg der med et forslag han ikke svarte på. Dermed bestemte jeg meg for å følge opp med enda en antakelse.
Jeg spurte om han var singel. Så forklarte jeg at det hadde jeg gått ut fra, siden han reiste alene.
Det var altså grunnlaget mitt. Han satt alene, og dermed hadde jeg bestemt meg for at han var singel. Nå la jeg fram den slutningen som om den skulle gjøre situasjonen mindre klein.
Da fortalte han meg det jeg ikke visste: Han var katolsk prest.
