Vi hadde allerede valgt teppet sammen. Men akkurat da jeg skulle bestille det, ville kjæresten min ringe moren sin og høre om stoffet var slitesterkt nok. Et helt greit spørsmål om et teppe. Det som plaget meg, var at det vi hadde bestemt, tydeligvis måtte godkjennes av henne før vi kunne gå videre.
Vi skrev under på leiekontrakten for seks måneder siden. Jeg er 28, han er 31, og det er mye jeg er glad i ved ham. Han er snill, har ambisjoner og behandler meg godt. Men etter at vi flyttet sammen, har jeg sett hvor ofte han trenger bekreftelse fra moren sin på at han gjør helt vanlige ting riktig.
I begynnelsen dreide det seg om småting, som hvilket vaskemiddel vi burde kjøpe. Jeg skjønner godt at man kan spørre noen med mer erfaring. Problemet er at det ikke har blitt med en telefon i ny og ne. Han ringer flere ganger om dagen, midt i ting vi holder på med sammen. Vi kan stå og lage mat, og så må han ringe henne for å spørre hvor lenge pastaen skal koke.
Moren hans prøver ikke å overta leiligheten vår. Hun er faktisk hyggelig, og det er ikke hun som blander seg inn i hver avgjørelse. Det er han som stadig trekker henne inn. Jeg kan altså ikke legge skylden på en mor som blander seg. Det er kjæresten min jeg trenger å snakke med om hva som må bli annerledes.
Jeg trenger ikke en kjæreste som er ekspert på tepper. Jeg vil at vi to skal kunne velge noe og finne ut etterpå om det var et godt kjøp. Et teppe trenger ikke være en prøve på hvor selvstendige vi er. Men når vi stadig må vente på andres vurdering, begynner jeg å lure på hvor stor tillit han har til at vi kan ordne hverdagen vår selv.
Det vanskeligste å innrømme er at dette går utover lysten min på ham. Jeg kan sette pris på at han er god mot meg og samtidig merke at tiltrekningen svinner når han ikke klarer å velge en badematte uten å spørre moren sin. Jeg forventer ikke at en mann skal kunne alt. Det kan ikke jeg heller. Men jeg savner følelsen av å ha en partner som kan ta en enkel avgjørelse sammen med meg, selv om vi skulle ende opp med å kjøpe feil.
Jeg ba ham om å stole mer på at vi to kan finne ut av ting sammen. Han oppfattet det som at jeg ville bryte kontakten mellom ham og familien. Det var ikke det jeg mente. Nå handler samtalen om forholdet hans til moren, i stedet for om forholdet vi prøver å bygge i denne leiligheten. Jeg ønsker ikke at han skal ha færre mennesker i livet sitt. Jeg vil bare at det vi bestemmer sammen, faktisk skal være opp til oss.
Jeg ser fortsatt den samme mannen som behandler meg godt. Jeg vil ikke gjøre nærheten til moren hans til noe stygt, eller late som om alt det fine mellom oss er borte. Men jeg har ikke funnet en måte å forklare hvor alene jeg kan føle meg når vi har blitt enige, og så likevel må vente på noen andres godkjenning. Han forsvarer et familiebånd jeg ikke har bedt ham gi slipp på. Jeg prøver fortsatt å snakke om hvordan vi skal ha det sammen, nå som vi har flyttet inn under samme tak.
