Jeg hadde allerede planer for helgen, så jeg foreslo å ta en kaffe helgen etter. Vi hadde matchet for mindre enn et døgn siden. Jeg trodde vi prøvde å finne en dag som passet. Men før vi kom så langt, fikk jeg høre hva han mente om hvordan jeg brukte tiden min.
Det begynte så lovende. Vi matchet på Hinge rundt elleve kvelden før, og praten var ordentlig hyggelig. Vi sendte talemeldinger, snakket om jobb, interesser og verdier, og tullet litt. Jeg likte å snakke med ham. Slik han deltok i samtalen, virket interessen gjensidig.
Jeg er tidlig i førtiårene, han er sent i førtiårene, og jeg jobber i akademia. Jobben krever sitt, men jeg har et liv utenom den også. Venner, hobbyer, kjæledyr og avtaler som fantes før profilen hans dukket opp. Kvelden før hadde ingen av delene virket særlig problematiske.
Dagen etter foreslo han en telefonsamtale og kaffe den kommende helgen. Jeg forklarte at jeg var opptatt, men gjerne ville møtes helgen etter. Vi kunne også snakke på telefon søndag kveld, foreslo jeg. Vi kunne altså bli bedre kjent på telefon før vi møttes. Jeg syntes jeg viste ganske tydelig at jeg var interessert.
Han ville vite hva jeg var opptatt med. Han mente at vi som var på en datingapp, burde sette av tid til å bli kjent og møtes innen rimelig tid. Han mente vi ikke skulle forhaste oss, men virket samtidig lite fornøyd med tidspunktet jeg hadde foreslått. Han spurte også om jeg aldri traff folk på hverdager.
Der endret samtalen seg for meg. Et spørsmål om en annen dag kunne vært helt vanlig planlegging. Sammen med spørsmålene om hva jeg skulle, og hvor tilgjengelig jeg burde være, opplevde jeg det som press. Plutselig måtte jeg forsvare avtalene mine overfor en mann jeg hadde matchet med rundt elleve kvelden før.
Jeg hadde ikke latt være å svare eller sagt at vi sikkert kunne møtes en eller annen gang. Jeg hadde sendt talemeldinger, stilt spørsmål og vært med i praten gjennom dagen. Jeg var interessert i ham, men hadde avtaler i helgen. Jeg hadde ikke skjønt at det skulle gjøre interessen min mindre troverdig.
Jeg foretrekker faktisk å møtes fremfor å sende meldinger i det uendelige. Jeg ville finne ut om praten fløt like lett ansikt til ansikt. Kanskje han tenkte at interessen ville dabbe av hvis vi ventet enda en helg. Det vet jeg ikke. Jeg visste bare at samtalen vår ikke var hyggelig lenger.
Til slutt forklarte jeg høflig at jeg ble ukomfortabel av presset om å møtes så raskt, og at jeg ikke trodde vi passet sammen. Jeg ønsket ham alt godt. Det var skuffende etter den fine starten, men jeg hadde ikke lyst til å krangle om hvor ivrig jeg var etter å ta en kaffe.
Svaret hans var sarkastisk. Tydeligvis kunne ingen få forstyrre rutinene mine, og jeg kom bare til å fortsette med flere nettdater. Vi hadde gått fra hyggelige talemeldinger til hans vurdering av hvordan jeg levde. Vi hadde fortsatt ikke kjent hverandre i tjuefire timer.
