En fiktiv fortelling.
Etter ti år i et forhold begynte jeg å date igjen som førtifemåring. Jeg oppdaget straks at mennene hadde blitt eldre mens jeg var opptatt.
Dette syntes jeg var dårlig koordinert.
Daniel var sjarmerende, morsom og omtrent på min alder. Likevel tok jeg meg i å legge merke til linjene rundt øynene hans, som om han hadde møtt opp uten å lese alderskravet i invitasjonen.
Speilet hadde en innvending
Hjemme så jeg på meg selv. Det var en lærerik øvelse, særlig i belysningen over baderomsspeilet, som tydeligvis var installert for etterforskning.
Jeg hadde fortsatt et indre bilde av hvordan dating så ut da jeg sist drev med det. Det bildet hadde ikke fått med seg at det også hadde gått ti år for meg.
Daniel hadde grått i håret. Jeg hadde en avtale hos frisøren. Forskjellen var delvis administrativ.
En hyggeligere målestokk
På neste date prøvde jeg å legge merke til det som faktisk skjedde. Han lyttet. Han husket noe jeg hadde fortalt. Han fikk meg til å le uten å forklare etterpå at det var en vits.
Jeg trivdes. Det burde ha vært et stort nok datapunkt.
Vi snakket om hvor merkelig det var å begynne på nytt. Han innrømmet at også han iblant ble overrasket over alderen til folk på datingappene.
«Så ser jeg på min egen profil», sa han.
Det var betryggende å møte en mann som også kunne utføre denne enkle kontrollen.
Jeg fortsatte å farge håret fordi jeg hadde lyst. Jeg sluttet å forvente at mannen over bordet skulle se ut som et minne. Det gjorde begge deler hyggeligere.
