Jeg leser de gamle dagbøkene mine igjen og ser annerledes på noen av mennene jeg en gang avviste. Det var kjemi der. Jeg skrev det jo selv. Likevel ville jeg ikke ha noe forhold da de ønsket det. Nå er jeg 29 og lurer på hva som ville skjedd om jeg tok kontakt med noen av dem igjen.
Da jeg var yngre, var det mange som ville date meg. Mitt første ordentlige forhold fikk jeg ikke før jeg var 24. Før eksen min hadde jeg sex med flere, men jeg var ikke ute etter å bli kjæresten til noen. Det manglet ikke på interesse. Vi ville bare ikke det samme.
Noen av mennene håpet tydeligvis at det skulle bli mer enn sex. De ga meg gaver, inviterte meg stadig ut og betalte for alt når vi var ute. Jeg ville ligge med dem. De ville være sammen med meg. Jeg sa ikke ja til et forhold bare fordi de gjorde en innsats.
Den gangen syntes jeg forskjellen var ganske enkel. Nå kan jeg se for meg at noen av dem husker det annerledes. En date som var helt uforpliktende for meg, kan ha betydd langt mer for ham. Det betyr ikke at jeg egentlig ville ha kjæreste, eller at jeg skyldte noen en sjanse. Men jeg lurer på om jeg var kaldere enn jeg trengte å være mot enkelte.
Enkelte, altså. Det var også menn som var så pågående at det føltes som om de forfulgte meg. Jeg har ikke begynt å se på den oppførselen som romantisk. Det er de andre jeg tenker på: menn jeg likte, kjemien jeg fortsatt kan lese om, og mulighetene jeg ikke ønsket å utforske den gangen.
Det hadde vært enklere å se tilbake hvis det aldri hadde vært noe særlig mellom oss. Men når jeg leser det jeg skrev den gangen, tenker jeg at jeg kanskje kunne ha gitt noen av dem en sjanse. Andre minner handler først og fremst om veldig god sex. Det er også en grunn til å få lyst til å ta kontakt, uten at jeg trenger å gjøre hver gammel flørt til en kjærlighetshistorie som aldri ble noe av.
En melding nå ville heller ikke nødvendigvis bety at jeg ville ha forholdet jeg takket nei til. Kanskje jeg ønsket vennskap. Kanskje jeg ville ha sex igjen. Det er to forskjellige ting å foreslå for en mann som en gang håpet at jeg skulle bli kjæresten hans, selv om begge samtalene kunne startet med et enkelt hei. Det som virker avslappet for meg, kan bety noe annet for ham.
Jeg vet ikke hvor mye han fortsatt tenker på det. Kanskje han husker meg med glede, kanskje han ble såret, eller kanskje han ikke vil ha noe mer med meg å gjøre. Det kan også hende at han knapt tenker på meg. Det er jeg som leser gamle dagbøker nå. Det betyr ikke at mennene i dem også sitter og ser seg tilbake.
Sidene forteller meg hva jeg følte da, også det jeg hadde glemt. Jeg kan lese om kjemien, sexen og sjansene jeg lot gå fra meg. Men jeg kan ikke bla om og få vite om en av de mennene fortsatt ville ønske å høre fra meg.
