Når kjæresten min tar initiativ til sex, faller det naturlig for meg å bli med. Men når jeg tenker på å begynne selv, blir jeg usikker. Vi har et aktivt sexliv, og jeg har lyst på ham. Likevel synes jeg det virker kleint å vise det før han gjør det.
Jeg er 21, han er 20, og vi har vært sammen i omtrent fire måneder. Ingen av oss har hatt sex med noen andre. Det gjør forholdet ekstra spesielt for meg. Vi finner ut av dette sammen, uten erfaringer fra tidligere partnere å støtte oss på.
Så langt er det likevel han som pleier å sette det hele i gang. Han begynner å ta på meg, og jeg viser at jeg også har lyst. Jeg er ikke passiv, og jeg kan vise at jeg har lyst når vi først er i gang. Men for meg er det forskjell på å bli med på noe han har begynt, og å være den som tar det første initiativet.
Jeg har ikke noe imot at han tar initiativ. Dette er heller ikke noe han har bedt meg om. Jeg ønsker det selv: å kunne vise at jeg har lyst, uten å vente på at han skal begynne hver gang.
Når han begynner, vet jeg allerede at han har lyst. Hvis jeg begynner, må jeg vise hva jeg vil før jeg vet helt hvordan han kommer til å svare. Selv om vi er blitt vant til å ha sex sammen, føles akkurat det fortsatt uvant.
Jeg tenker på hvor kleint det kan bli, men det skyldes ikke et mislykket forsøk. Jeg har ikke tatt initiativ og blitt ledd av eller avvist. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal begynne før jeg i det hele tatt har forsøkt. Det ubehagelige øyeblikket finnes foreløpig bare i tankene mine.
Og jeg vil ikke måtte spille en rolle. Jeg har allerede en kjæreste jeg er tiltrukket av, og et sexliv jeg trives med. Jeg vil ikke bli en helt annen person. Jeg vil bare at han skal merke at jeg har lyst på ham, uten at jeg blir så opptatt av hvordan jeg virker at jeg overlater initiativet til ham igjen.
Det uvante nå er ikke å ha sex med ham. Det er å være den som først viser at jeg har lyst.
