Mannen jeg har fått et godt øye til, bor rett på den andre siden av innkjørselen. Jeg ser ham stadig ute, enten han jobber i hagen eller holder på med pickupen sin. Vi har aldri snakket sammen. Nå prøver jeg å finne ut hvordan jeg kan vise at han gjerne må ta kontakt. Vi har altså kommet dit i bekjentskapet at jeg planlegger et mulig hei.
Vi er begge i midten av tjueårene og bor hos foreldrene våre. Det er to år siden jeg flyttet hjem igjen. På den tiden har jeg blitt godt vant til å se ham uten å bli kjent med ham. Husene våre ligger rett overfor hverandre, men han er fortsatt en fremmed for meg.
At jeg liker ham, har jeg først innsett nylig. Jeg har ingen flørt å vise til og ingen lovende ordveksling å gruble over. Han holder på med sitt, akkurat som før. Forskjellen er at jeg nå gjerne vil at han skal legge merke til meg, og dermed føles en helt vanlig nabohilsen plutselig som et stort steg.
Det jeg vil formidle, er egentlig ganske beskjedent: Hvis han også er interessert, må han gjerne slå av en prat. Han trenger ikke være redd for at jeg synes det er påtrengende. Jeg forventer ikke at vi skal bli kjærester bare fordi vi bor rett overfor hverandre. Det hadde holdt å få i gang en samtale.
Det mest nærliggende er å begynne å vinke eller si hei når jeg ser ham ute. Da får han noe enkelt å svare på, uten at noen av oss trenger å innrømme en forelskelse. Det er de to årene med taushet som gjør at jeg nøler. Mellom naboer er et hei helt vanlig. For meg, som vet hvorfor jeg plutselig vil hilse, føles det litt mindre tilfeldig. Det er mulig jeg overvurderer hvor godt andre kan lese tankene mine.
Så dukket han opp under Personer du kanskje kjenner på Facebook. Det er i alle fall riktig nabolag. Jeg kunne sendt en venneforespørsel og sluppet å åpne samtalen ansikt til ansikt. Samtidig ville vår aller første kontakt da foregå på nett, selv om vi bor rett overfor hverandre. Jeg klarer ikke å avgjøre om det virker mer avslappet eller mer gjennomtenkt enn et vink.
Og hva ville han egentlig oppfatte? En vennlig hilsen sier ikke nødvendigvis at jeg er interessert. Om han godtok en forespørsel, ville ikke det automatisk bety at han likte meg heller. Jeg ønsker bare å åpne litt for kontakt, så jeg må nesten tåle at signalet ikke forteller alt. Det vanskelige er å være tydelig nok til å oppmuntre ham uten å si mer enn jeg er klar for.
Jeg prøver å se det fra hans side også: Hva ville gjort det lettest å ta kontakt uten å føle at han trengte seg på? Jeg vet ikke om han har lyst til å prøve seg.
Foreløpig er han fortsatt naboen på den andre siden av innkjørselen. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om den første kontakten skal være et hei han hører, eller en forespørsel han får på skjermen. Ingen av delene har skjedd.
