Det tok ti sekunder før hun svarte «Ok». Jeg hadde bedt henne om å la være å kontakte meg, med mindre det gjaldt undervisningen. Så slettet hun nummeret mitt. Samtalene våre hadde gjort meg så lei meg at jeg ville ha avstand. Jeg hadde ikke helt tatt inn over meg hvor vondt det også ville gjøre når de tok slutt.
Jeg er 19. I tjue dager hadde vi snakket sammen hele tiden, både i lange samtaler og gjennom talemeldinger. Hun fortalte at hun var ensom, at hun ønsket seg kjæreste, og at hun iblant gråt fordi hun følte seg alene. Jeg likte henne. Jo mer hun delte, desto mer håpet jeg at det kunne bli noe mellom oss. For første gang slapp jeg noen inn på den måten.
Da jeg spurte om hun ville gå på date, sa hun at hun ikke datet folk i klassen. Det var ikke svaret jeg ønsket meg, men jeg godtok det. Etterpå fortsatte hun likevel å være vennlig. Hun ga meg komplimenter og snakket med meg om skolearbeidet. For henne kunne det kanskje være helt vanlig kontakt. For meg ble det en stadig påminnelse om det jeg hadde håpet på.
Til slutt sendte jeg en melding. Jeg forklarte at jeg skjønte at hun ikke mente noe vondt, men at det gjorde vondt å se henne. Jeg ba om at vi bare tok kontakt om ting som gjaldt undervisningen. Jeg trengte å komme litt unna samtalene som gjorde meg trist. Jeg ba henne ikke om å ombestemme seg og bli med på date. Hun foreslo det heller ikke.
En gang sto jeg i heisen sammen med vennene hennes og en annen fyr. Vennene ropte at hun skulle komme inn. Hun så på meg, sa at hun tok trappen, og gikk dit i stedet. Jeg hadde bedt om mindre kontakt. Likevel var det noe annet å se henne velge trappen for å slippe å stå i samme heis som meg. Avstanden var ikke lenger bare noe vi hadde avtalt i en melding.
Nå har det gått en måned. Vi er fortsatt i samme klasse, og jeg ser henne i gangene. Jeg går forbi, er sammen med venner og blir kjent med nye folk. Utenfra ser det antakelig ut som om det går greit. Men jeg er fortsatt lei meg. Jeg har prøvd andre aktiviteter og snakket med andre jenter. Jeg har til og med droppet undervisningen noen dager. Savnet er der fremdeles.
Av og til merker jeg at hun ser på meg, og jeg synes hun virker skyldbetynget. Men det er min tolkning av et blikk. Hun har ikke sagt at hun føler det slik, og jeg vet ikke hva hun tenker. Det jeg vet, er at hun sa nei til daten, at jeg ba om avstand, og at hun sluttet å kontakte meg.
Jeg vurderer å si unnskyld og prøve å snakke med henne igjen. Samtidig vil jeg ikke late som jeg er klar for et vennskap hvis hver hyggelige melding bare får meg til å håpe på noe mer. Fortsetter vi som nå, må jeg sitte i samme klasserom som en jeg pleide å snakke med hele tiden, og oppføre meg som om det er enkelt.
Det jeg savner mest, er de første tjue dagene, før jeg ba henne med på date og fikk nei. Jeg kan se henne hver dag og likevel savne henne. Jeg har ikke sendt noen ny melding.
