Et fiktivt samlivsdilemma.
Vi hadde snakket, kranglet og forsøkt å finne tilbake til nærheten. Under en krevende periode med fertilitetsbehandling ble sex mindre viktig for oss begge. Det var forståelig. Samtidig kjente jeg på en avstand som ikke bare handlet om sex.
Jeg opplevde at jeg bar mye av økonomien og husarbeidet. Etter hvert sluttet jeg å håpe på den kontakten jeg savnet. Jeg fant mer glede i ting jeg gjorde alene.
Da partneren min senere ville arbeide med forholdet igjen, ble jeg ikke lettet slik jeg hadde ventet. Jeg ble usikker. Jeg brydde meg fortsatt, men kjente lite lyst til å nærme meg.
Et initiativ er ikke en bryter
Jeg skyldte ikke partneren min sex fordi innsatsen endelig kom. Partneren hadde heller ikke skyldt meg sex gjennom den vanskelige perioden. Det vi måtte undersøke, var om vi fortsatt ønsket et forhold med hverandre.
Jeg kunne si at følelsene mine hadde endret seg uten å beskrive den andre som frastøtende. Irritasjonen var et signal om at noe var vanskelig, ikke en dom over personens verdi.
Hva kunne jeg faktisk si ja til?
Kanskje jeg ønsket en samtale med hjelp utenfra. Kanskje jeg ville prøve konkrete endringer i hverdagen uten løfte om fysisk nærhet. Kanskje jeg visste at jeg ville avslutte.
Ingen av svarene måtte bestemmes gjennom en prøve på om jeg kunne presse frem tiltrekning. Men det ville heller ikke være rettferdig å love et nytt forsøk bare for å slippe å si at jeg var i tvil.
Det første ærlige steget var å si nettopp det: «Jeg ser at du prøver. Jeg vet ikke ennå om jeg ønsker å fortsette.»
