Kvelden etter at jeg hadde grått i telefonen, var jeg klar til å forklare hva som hadde skjedd. Men kjæresten min kom meg i forkjøpet. Han sa at jeg hadde såret ham og brutt tilliten hans. Jeg hadde løyet, mente han, fordi jeg hadde svart at det ikke var noe galt da han spurte hvorfor jeg gråt.
Jeg var nitten, han var atten, og vi hadde vært sammen i litt over tre måneder. Vi snakket i telefonen nesten hver kveld. Den mandagen hadde jeg fått det for meg at jeg hadde vært til bry for ham i flere dager. Jeg trodde en samtale ville få meg til å føle meg nærmere ham. I stedet begynte jeg å gråte uten å klare å forklare hvorfor.
Jeg skjønner at det var forvirrende. Når noen gråter og samtidig sier at ingenting er galt, blir den andre sittende og lure. Men helt fra vi begynte å bli kjent, hadde jeg fortalt ham at jeg syntes det var vanskelig å åpne meg på grunn av ting jeg hadde opplevd da jeg var yngre. Noen ganger trengte jeg en dag eller to til å finne ut hva jeg følte, før jeg kunne sette ord på det. Han hadde sagt at han kunne vente, så lenge jeg prøvde.
På tirsdag ba jeg ham derfor om å ringe etter jobb. Jeg ville si unnskyld for at jeg ikke hadde forklart meg, og fortelle hva som lå bak. Han begynte med å si hvor såret han var. Jeg beklaget og prøvde å forklare min side, men han sa at jeg var følelsesmessig utilgjengelig. Til slutt sa han at han trengte tid.
Dagen etter sa jeg at han skulle få tid for seg selv, og at jeg var der når han ville snakke. Jeg trodde fortsatt vi kunne ordne opp. Likevel fortsatte han å sende meldinger om det som hadde skjedd. Så ba han meg ringe den kvelden. Igjen rakk jeg knapt å begynne før han sa at vi ikke passet sammen. Han mente at jeg bare ville ha en kjæreste for å kunne si at jeg hadde en. Så gjorde han det slutt.
Etterpå snakket jeg med venner og tenkte gjennom hvordan vi egentlig hadde hatt det sammen. På nesten fire måneder hadde vi vært ute sammen to ganger. Begge gangene kom han i joggebukse og hettegenser. Vi hadde vært hjemme hos ham kanskje seks ganger, som regel etter at jeg nærmest hadde tryglet om å få se ham. Vi snakket sammen hver kveld, men var sjelden sammen ansikt til ansikt.
Så var det meldingene som ble liggende ubesvart i timevis, selv om han nylig hadde vært aktiv. Jeg syntes heller ikke han virket særlig glad for å fortelle andre at vi skulle treffes. Jeg hadde kjent på den avstanden før jeg begynte å gråte. Jeg hadde bare ikke sett alle de små hendelsene i sammenheng.
En gang hadde jeg sagt at jeg ikke likte å være så fysisk kjærlig foran andre, da han ville kose med meg mens en kompis var der. Flere uker senere sa jeg at jeg ble lei meg fordi han nesten ikke snakket med meg da vi var sammen med en felles venn. Da viste han til det jeg hadde sagt om kjærtegn foran andre. Jeg hadde sagt nei til kos foran andre, ikke til at kjæresten min skulle snakke med meg. Bestevenninnen min, som jobbet sammen med ham, hadde også hørt ham si at han aldri ville sette meg foran jobben.
Jeg visste hva jeg heller skulle ha sagt den mandagen: at jeg ikke var klar til å snakke ennå. Det ville vært mer ærlig enn å si at ingenting var galt. Men det var jo derfor jeg hadde bedt om den neste samtalen. Jeg ville fortelle ham hva jeg følte. Da jeg endelig fant ordene, var han allerede i gang med å forklare hvorfor det var slutt.
