Da bestevenninnen min begynte å fortelle hvor forelsket hun var i mannen sin, skulle jeg gjerne ha gledet meg på hennes vegne. Men hele kvelden slet jeg med å tro på det hun sa. Partneren min og jeg var ute sammen med dem. Hun gjorde stas på mannen sin og snakket om at de knapt klarte å holde fingrene fra hverandre. Jeg klarte ikke å glemme det hun hadde fortalt meg tidligere.
Hun hadde vært utro etter to års ekteskap. Da hun betrodde seg til meg, sa hun at hun ikke elsket ham lenger og ville skilles. Jeg hadde forstått det slik at hun var ferdig med ekteskapet. Men det ble ingen skilsmisse. Nå prøver de å få forholdet til å fungere igjen.
Det har jeg ingenting imot. Det er deres ekteskap, og de bestemmer selv om de vil fortsette sammen. Jeg forstår at man kan ønske å gå, for så å ville prøve en gang til. Likevel var jeg ikke forberedt på å gå fra å høre at hun ville skilles, til å bruke en hel kveld på å høre hvor fantastisk de hadde det.
Det var alle gjentakelsene jeg reagerte på. Hun var ikke bare kjærlig mot ham. Slik jeg opplevde det, dreide mye av kvelden seg om hvor høyt de elsket hverandre, og at de hadde så lyst på hverandre. Jeg ble irritert, og det er jeg ikke særlig stolt av. Venninnen min forteller at hun er lykkelig, og jeg sitter der og tviler på henne. Det føles smålig.
Men jeg visste jo hva hun hadde sagt da hun betrodde seg til meg. Det forsvant ikke fordi hun nå framstilte dem som et lykkelig par. Jeg fikk inntrykk av at hun forsøkte å bevise noe. Om hun ville overbevise oss, seg selv, eller om jeg bare tolket henne slik, vet jeg ikke. Det kan godt hende hun faktisk føler seg nær mannen sin igjen. Jeg vet ikke hvordan de har det når de er alene.
Det er denne mistilliten jeg synes er så ubehagelig. Jeg trodde på det hun fortalte meg tidligere, fordi hun var bestevenninnen min. Nå tar jeg meg i å vurdere ordene hennes i stedet for bare å lytte. Jeg sammenligner det hun sier nå, med det hun sa før. Jeg liker ikke at jeg har begynt å se på henne på den måten.
Jeg hadde ikke ventet at utroskapen hennes skulle påvirke vennskapet vårt. Det var mannen sin hun svek. Likevel er det jeg som nå lurer på hvor mye jeg kan stole på det hun forteller. Jeg kan ikke kreve at hun skal føle det samme som da hun sa hun ville skilles. Samtidig klarer jeg ikke uten videre å godta bildet av et perfekt ekteskap bare fordi det er det hun viser oss nå.
Jeg har begynt å lure på om vi kan være like nære når jeg kjenner det slik. Hun prøver å få ekteskapet til å fungere. Jeg vet ennå ikke hvordan det skal bli med vennskapet vårt.
