Neste helg skal jeg på middagsdate med en kvinne jeg ikke klarer å tenke på uten å smile. Vi har allerede spist lunsj sammen, vært på museum og gått en tur langs elva. Nå har jeg planlagt en litt mer formell middag. Det burde være noe å glede seg til. Likevel går jeg rundt og føler at jeg må finne ut av alt før vi møtes.
Jeg er 31, hun er 28. Vi har bare møttes noen få ganger, men jeg føler at vi finner tonen både følelsesmessig og i måten vi tenker på. Slik har jeg ikke hatt det før. Jeg liker å være sammen med henne, og det er godt å tenke på henne etterpå også. Gnisten er der. Akkurat den trenger jeg heldigvis ikke å lete etter.
Fram til nylig har dating vært ganske vanskelig for meg. Erfaringene mine har stort sett vært engangsligg. Det betyr ikke at jeg hadde full kontroll da heller. Men dette er uvant på en annen måte: Jeg vil ha mer tid med henne, merker hvor mye dette betyr for meg, og bryr meg om hvordan neste skritt kan påvirke det vi har begynt på.
De første datene har vært rolige. En lunsj, et museum, en gåtur. Vi har hatt tid til å snakke og oppdage at vi liker samtalene. Jeg vil ikke behandle det som en innledende øvelse vi bare skal komme oss gjennom. Det er jo nettopp disse møtene som har gjort meg så begeistret for henne. Samtidig vil jeg at tiltrekningen skal føre til noe mer.
Jeg har inntrykk av at hun forventer at jeg tar et initiativ under middagen. Det er min tolkning av hvor vi står, ikke en oppskrift hun har gitt meg. Å ta neste skritt høres enkelt ut helt til jeg prøver å si hva jeg mener. Et kyss? Vise tydeligere at jeg er romantisk interessert? Kanskje sex? Jeg vil ikke samle alt dette i én uklar forventning til meg selv og bruke kvelden på å innfri den.
Jeg har lyst på henne. Men det å vite hvordan jeg skal vise det uten å gå for fort fram, er noe annet. Jeg vil ikke virke uinteressert fordi jeg nøler. Samtidig vil jeg ikke skynde meg mot sex bare fordi det er den typen møte jeg kjenner best. Det nye er hvor nær henne jeg føler meg. Jeg vil ikke miste den nærheten når jeg prøver å vise henne at jeg har lyst på henne også.
Med middagen har jeg en plan for hvor vi skal være. Jeg vet likevel ikke hvordan kvelden kommer til å bli. Det praktiske var det greieste. Jeg kan sette av en kveld i kalenderen, men jeg kan ikke avtale tidspunktet for et første kyss eller vite på forhånd om vi begge vil det samme.
Derfor skulle jeg gjerne hørt andres tanker, særlig fra kvinner. Jeg lurer på hvordan et initiativ kan kjennes ønsket og romantisk, uten at hele daten blir en prøve jeg skal bestå. Middagen ligger fortsatt foran oss. Foreløpig har jeg en plan for kvelden, et smil som dukker opp når jeg tenker på henne, og langt mindre selvtillit når jeg tenker på det som kan skje etter praten.
