Det var en arm jeg la merke til på festbildene. En jente holdt opp hånden i et V-tegn, og hun hadde på seg favorittgenseren til kjæresten min. Jeg kjente den igjen med en gang.
Han hadde vært på hjemmefest med en gjeng kompiser før halloween. Dagen etter sendte han meg flere bilder. På ett av dem dukket armen med genseren opp. Jeg hadde også tilfeldigvis sett et innlegg en kompis av ham hadde lagt ut fra samme kveld. Der hadde kjæresten min på seg akkurat den genseren. Jeg gjettet ikke bare fordi et erme virket kjent.
Først tenkte jeg ikke noe særlig over det. En jente hadde tydeligvis fryst, og han hadde lånt henne noe varmt. Jeg sendte ham et meme for å erte ham. Jeg prøvde ikke å avhøre ham om festen. Jeg trodde vi kunne tulle med noe vi begge kunne se på bildet.
Så løy han om det.
Det som gjorde meg opprørt, var hvordan samtalen snudde. I stedet for å innrømme at han hadde lånt henne genseren, svarte han på en måte som fikk meg til å føle meg urimelig fordi jeg kjente den igjen. Jeg satt igjen med følelsen av at det var jeg som var problemet, bare fordi jeg hadde lagt merke til genseren. Han forklarte ikke hva som hadde skjedd.
Da begynte jeg også å tenke annerledes om selve utlånet. Å låne bort en genser til en jente som fryser, er én ting. Å måtte diskutere om det i det hele tatt var hans genser, skapte et problem jeg ikke hadde hatt da jeg først så bildene. Nå var det svaret hans jeg hang meg opp i, mer enn jenta i genseren.
Etterpå snakket vi i telefonen. Han ba om unnskyldning, innrømmet at det var galt å lyve, og tok ansvar. Jeg vil ha med den delen også. Han fortsatte ikke å påstå at jeg hadde innbilt meg alt.
Likevel følte jeg meg ikke nær ham igjen etter samtalen. Jeg merket at jeg likte ham mindre. Det er ubehagelig å innrømme om en som fortsatt er kjæresten min, særlig når han faktisk har sagt unnskyld. Jeg kan sette pris på unnskyldningen og samtidig kjenne at det han gjorde først, fortsatt plager meg.
Jeg vet ikke hva det betydde for ham eller henne at han lånte bort genseren. Det forteller ikke bildene meg. Men min første reaksjon var lett nok til at jeg ertet ham med det. Svaret hans forandret hele stemningen.
Vi er begge nitten. Venninnene mine sier at jeg bør slå opp. Han har innrømmet løgnen, og jeg sitter fortsatt med det som plager meg: Jeg var ikke engang sint for genseren da jeg tok det opp.
