En fiktiv fortelling.
Adam og jeg hadde vært sammen i tre år. Jeg opplevde oss som nære og gode til å løse uenigheter. Da jeg fant ut at jeg var gravid, var vi begge glade. Jeg hadde ikke sett for meg at tilliten skulle bli det vanskeligste spørsmålet noen måneder senere.
En nabo hadde flyttet inn fem måneder tidligere. Etter hvert begynte Adam å komme senere hjem og gi kortere svar. En kveld kjente jeg en parfyme jeg ikke kjente igjen på jakken hans.
Jeg åpnet telefonen hans og fant intime meldinger mellom ham og naboen. Parfymen hadde ikke bevist noe. Meldingene viste en kontakt han hadde holdt skjult. Samtidig hadde jeg gått inn i telefonen uten tillatelse; det var ikke en fremgangsmåte jeg kunne gjøre til en fast løsning på mistanke.
Jeg trengte noen å snakke med
Jeg var sint, redd og usikker på hva som var sant. Jeg ville både få svar med én gang og slippe å høre mer. Før jeg tok store beslutninger, trengte jeg støtte fra en person jeg stolte på.
Jeg kunne spørre Adam direkte om hva kontakten innebar, om den fortsatte og hvorfor han hadde holdt den skjult. Jeg kunne be om avstand uten å love et brudd, og jeg kunne avslutte uten å gjennomføre en prøveperiode først.
Graviditeten gjør behovet for støtte konkret
Jeg kunne fortelle jordmor eller lege at situasjonen var belastende, og ta opp eventuelle spørsmål om seksuell helse der. En samtale om forholdet erstatter ikke helsehjelp jeg trenger.
Jeg måtte også få oversikt over bolig, økonomi og mennesker jeg kunne kontakte. Det var mulig å ta ett praktisk steg av gangen, selv om jeg ennå ikke visste hva jeg ønsket for ekteskapet. Jeg skyldte ingen en ferdig beslutning den kvelden.
