Hun trodde jeg var den rette. Jeg bare trengte å bli ønsket.
Vi møttes gjennom et nettspill. Hun var 21, jeg var 22. Vi snakket aldri på video eller telefon. Bare meldinger, talemeldinger, bilder. Etter hvert ble det mer… seksuelt.
Hun spurte om jeg ville være kjæresten hennes. Jeg sa ja.
Ikke fordi jeg var forelsket. Ikke fordi jeg visste hva jeg ville. Jeg var bare ensom. Sulten på oppmerksomhet. Og der var hun – snill, varm, oppriktig – og ga meg en følelse av at jeg betydde noe.
Sannheten? Jeg var ikke tiltrukket av henne. Ikke på ordentlig. Jeg ville bare kjenne på det å bli ønsket.
Da hun sa “jeg elsker deg”, sa jeg det tilbake. Jeg løy. Det føltes bare godt å høre det.
Jeg sa ting jeg ikke mente. Lot henne tro at jeg mente alvor.
Snakket om framtiden som om vi hadde en. Og jeg visste hele tiden at jeg ikke følte det samme.
Jeg trodde det bare var uskyldig flørt. Men jeg gikk over en grense.
En dag sendte hun et nakenbilde. Jeg ble stille.
Det var første gang noen viste meg noe så privat. Hun stolte på meg. Ville ha meg. Det tente meg, men på en overfladisk og egoistisk måte.
Jeg sendte et bilde tilbake. Også min første gang.
Men jeg følte ingenting ekte. Ikke nærhet. Ikke kjærlighet. Bare en kort spenning, og så tomhet.
For henne var det ekte.
Jeg prøvde å trekke meg ut. Halvhjertet. Hun blokkerte meg.
For en måned siden sa jeg at jeg trengte “space” på grunn av psykisk helse. Jeg sa ikke rett ut at jeg ville gjøre det slutt. Jeg ville bare forsvinne stille.
Hun gjennomskuet meg. Sa at jeg ikke var ærlig.
Jeg svarte dårlig. Sa at vi kanskje kunne være venner. Hun blokkerte meg med en gang.
Den kvelden gråt jeg.
Ikke fordi jeg savnet henne. Men fordi jeg skjønte hvor vondt jeg hadde gjort det. Hun gjorde aldri noe galt. Hun bare elsket feil person.
Jeg brukte henne. Gjorde henne til en fantasi. Tok motet, varmen, kjærligheten hennes – og ga ingenting tilbake.
Og nå? Jeg klarer ikke å tilgi meg selv.
