Et fiktivt samlivsdilemma.
Vi hadde vært gift i sju år. Tidlig i forholdet hadde vi utforsket seksuelle avtaler som gikk utenfor vanlig monogami. Det hadde vært noe vi snakket om og ønsket sammen. Jeg tok lenge det som et tegn på at vi også var flinke til å være ærlige.
Senere fortalte mannen min om kontakt med en sexarbeider tidlig i forholdet som jeg ikke hadde visst om. Så kom skjulte abonnementer og lagrede bilder, også av mennesker jeg kjente. Samtalene om grensene våre endte stadig i konflikt.
Jeg innledet en kort affære med en gammel kollega. Jeg følte meg oversett, men det var jeg som valgte å holde kontakten skjult. Det ansvaret kunne jeg ikke flytte over på mannen min.
Ansvar og straff er ikke det samme
Da han fikk vite det, begynte han å fortelle om egne møter med andre kvinner som en form for hevn. Jeg opplevde at det var meningen at jeg skulle ha det vondt.
At jeg hadde brutt tilliten, ga ham ikke en ubegrenset rett til å ydmyke meg. At han tidligere hadde brutt avtaler, gjorde heller ikke min affære mindre virkelig. Vi trengte ikke velge én eneste skyldig for å erkjenne begge deler.
Hva ville et nytt forsøk kreve?
Jeg søkte hjelp til å forstå egne valg. Det var noe jeg kunne gjøre uansett om ekteskapet fortsatte. Hvis vi skulle forsøke sammen, måtte hevnen stoppe, avtalene bli tydelige og begge være villige til å ta ansvar.
Tidligere samtykke til bestemte opplevelser var ingen generell tillatelse til skjult kontakt. En ny avtale måtte være frivillig, konkret og mulig å snakke om igjen.
Jeg visste ikke om vi kunne fortsette. Jeg begynte å forstå at arbeidet med mine egne feil ikke forpliktet meg til å bli i et forhold der straff hadde tatt plassen til samtale.
