Jeg var på vei til bilen etter en fest hos en venn da jeg sendte et slengkyss til en kvinne jeg kjente. Hun hadde flørtet litt med meg i løpet av kvelden, og jeg hadde likt oppmerksomheten. Det skjedde ikke noe fysisk mellom oss. Likevel tenker jeg fortsatt på den avskjeden, flere uker senere.
Jeg er 30, kjæresten min er 31, og vi har vært sammen i fem år. Hun ble ikke med på festen fordi hun ikke kjente noen der. Jeg traff en gammel bekjent, drakk noen glass og lot meg rive med av følelsen av å være attraktiv. Nå angrer jeg på slengkysset. Der og da var jeg ganske fornøyd med meg selv.
Det er ikke noe pågående forhold til denne kvinnen som jeg prøver å bortforklare. Vi snakker sjelden sammen, jeg har ikke kontaktet henne siden festen, og jeg har ingen planer om å prøve meg på henne. Jeg har ingen følelser for henne. Jeg elsker kjæresten min og vil ikke gå fra henne. Det er disse tingene jeg holder fast ved når jeg lurer på om det jeg gjorde, var utroskap.
Men det føles heller ikke ærlig å si at det ikke var noe. Slengkysset var mitt bidrag til flørtingen. Det var ikke bare hun som flørtet mens jeg sto der helt passiv. Jeg likte å bli lagt merke til, og jeg ga henne oppmerksomhet tilbake. At jeg allerede var på vei hjem, sier noe om hvor langt det gikk. Det gjør ikke gesten tilfeldig.
Jeg har lurt på om dette var emosjonell utroskap, selv om jeg ikke er følelsesmessig knyttet til henne. Jeg bygger ikke opp et annet forhold i skjul eller fortsetter å snakke med henne bak ryggen på kjæresten min. Men jeg får ikke bedre samvittighet av at en bestemt betegnelse ikke passer helt. Det hjelper ikke å ramse opp alt jeg ikke gjorde, når jeg fortsatt angrer på det som faktisk skjedde.
Det vanskeligste er om jeg skal fortelle det. Da får hun selv vurdere hva slengkysset betyr for henne, i stedet for at jeg bestemmer på vegne av oss begge at det var for lite til å nevne. Samtidig kan jeg såre henne med noe som tok slutt den kvelden. Hvis jeg tier, lar jeg da en dum hendelse ligge, eller unngår jeg bare å møte reaksjonen hennes? Jeg vet ikke helt om jeg tar hensyn til henne eller beskytter meg selv.
Jeg er også usikker på hva jeg ville forvente av henne etterpå. Jeg vil slippe den dårlige samvittigheten, men det betyr ikke automatisk at det er godt for henne å få vite det. Jeg kan ende med å fortelle noe vondt og så håpe at hun beroliger meg med at jeg fortsatt er den kjæresten hun trodde jeg var. Den tanken plager meg nesten like mye som å holde det for meg selv.
Det har ikke kommet noen ny melding eller vært noe nytt møte. Flere uker senere tenker jeg fortsatt på slengkysset. Samtalen med kjæresten har jeg ennå ikke bestemt meg for å ta.
