Da vi kom inn på tidligere forhold, fortalte han at han hadde vært utro i to av sine. Bare det gjorde inntrykk. Så kom forklaringen: Han hadde mistenkt at de var utro mot ham. Hvis han gjorde det selv først, ville det bli mindre vondt å finne det ut senere.
Han kalte det en forsikring. Vi hadde snakket sammen i et par uker, ledd mye på videosamtaler og funnet tonen. Jeg hadde begynt å tenke at dette kunne bli noe. Nå fortalte den samme mannen at han så på utroskap som en måte å beskytte seg på. Det var vanskelig å ta inn etter alle de fine samtalene.
Jeg er 28, han er 31, og vi holder fremdeles på å bli kjent. Vi er ikke kjærester. Dette er ikke en historie om at han har vært utro mot meg. Dette handlet om fortiden hans. Men det var ikke bare det han hadde gjort som gjorde meg urolig. Det var måten han begrunnet det på.
Hvis kjæresten oppførte seg annerledes og han syntes noe virket mistenkelig, ville han gå ut fra at hun hadde en annen. Da ville han selv være utro for å slippe å føle seg dum dersom mistanken senere viste seg å stemme. Han fortalte ikke at han hadde fått bekreftet utroskap i disse to forholdene før han selv var utro. Han hadde hatt en følelse. Det var nok.
Jeg skjønner frykten for å være den siste som får vite hva som foregår i sitt eget forhold. Det er vondt å tenke på at andre kanskje visste noe man selv ikke ante. Men jeg klarer ikke å forstå hvordan hans løsning skulle hjelpe. Å være utro først ville ikke gi ham svar på om hun hadde vært trofast. Det eneste han da visste sikkert, var at han selv ikke hadde vært det.
Jeg sa at dette gjorde ham mindre attraktiv for meg. Jeg vil ikke gå inn i et forhold og lure på om en endring i humøret mitt kan bli begrunnelsen hans for å være utro. Man kan være stille eller distré av mange grunner uten at det finnes en annen mann. Tanken på at jeg kanskje måtte bevise det før han gjorde noe, endret hvordan jeg så på muligheten for oss to.
Likevel liker jeg ham fortsatt. Vi hadde jo de gode samtalene. Jeg lo faktisk med ham. Jeg skulle ønske interessen bare forsvant da han forklarte seg, så jeg slapp å kjenne på begge deler samtidig. Men det jeg nå vet, har ikke visket ut det jeg likte ved ham.
Jeg er dessuten fortsatt på vei videre etter et annet forhold. Jeg følte meg klar for å bli kjent med noen igjen, og denne samtalen betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke var klar likevel. Nå lurer jeg bare på om jeg vil fortsette å bruke tid på ham, eller om jeg heller vil gi meg selv litt mer tid før jeg prøver igjen.
