På den siste daten vår sa kjæresten min at han ville fortsette med kyskhetsleken han hadde med den andre kjæresten sin. Han ville spare orgasmen til en spesiell date med henne. De skulle møtes uken etter. For oss hadde det allerede fått konsekvenser.
Jeg er 42, han er 40, og den andre kjæresten hans er rundt 30. Han og jeg er både kjærester og lekepartnere. Den siste måneden har hun utforsket kyskhetslek og orgasmekontroll sammen med ham. Det er ikke vanskelig for meg å forstå interessen. Jeg liker den typen lek selv. Det jeg ikke hadde funnet ut av, var hvor mye avtalen deres skulle styre tiden han tilbringer med meg.
På en tidligere date hadde det virket som om det var plass til våre ønsker også. Han sa at siden han var på date med meg, kunne jeg avgjøre om kyskhetsburet skulle av, og om han skulle få orgasme. Jeg valgte at buret skulle av og at han kunne få orgasme, og slik ble det. Det han holdt på med sammen med henne, utelukket ikke det vi hadde lyst til.
Men sist ville han beholde buret på og vente til den spesielle daten deres. Jeg likte det ikke, men lot det ligge. Det var ikke lenge til de skulle møtes. Jeg kunne godta den ene skuffelsen uten dermed å vite om jeg kunne leve med at det ble en fast ordning. Hvis jeg lar være å si noe mer, kan han jo tro at jeg synes begge deler er greit.
Det er hans kropp, og han bestemmer over den. At jeg er kjæresten hans, gir meg ikke krav på bestemte former for sex. Og selv om jeg liker den samme leken, betyr ikke det at det er min tur til å bestemme over ham. Det vet jeg. Samtidig har jeg egne ønsker. Jeg vil gjerne at datene våre skal gi rom for sexen og leken vi liker sammen.
Det som gjør det ekstra vanskelig, er sammenligningen jeg stadig vender tilbake til. Jeg tror hun ville blitt sint hvis jeg hadde satt ham i kyskhetsbur og dermed påvirket hva han kunne gjøre på en date med henne. Det er min antakelse; vi har ikke snakket om det. Likevel gjør den tanken det vanskeligere å avfeie min egen frustrasjon som noe jeg bare må tåle.
Hun praktiserer parallell polyamori, med forholdene hver for seg, så jeg kan ikke ta dette opp direkte med henne. Det jeg trenger å forstå om valgene hans, må jeg få vite av ham. Jeg vet ikke om denne spesielle daten er et engangsunntak, eller om det er slik fremtidige dater med meg kommer til å bli.
Jeg kan respektere avgjørelsen hans og likevel være skuffet over hva den betyr for tiden vår sammen. Men jeg vet ikke hvor ofte jeg kan gå på date med kjæresten min og få vite at vi må vente med noe jeg har lyst til, fordi han sparer det til en date med henne.
