Etter at vi hadde ligget sammen, spøkte en av mine nærmeste venner om at jeg kunne hjelpe ham med å finne en kjæreste. Jeg sa at det såret meg. Vi hadde flørtet en stund, og plutselig skulle jeg liksom hjelpe ham med å møte en annen.
Jeg er 23, og han er 22. Vi var begge veldig fulle da vi hadde sex. Det var intenst, og vi sa begge at vi følte oss trygge på hverandre. Det betydde noe for meg. Han var allerede en jeg sto nær, og vennskapet gjorde at vi kjente hverandre på en helt annen måte enn to som nettopp hadde møttes.
Etterpå sa han at det aldri skulle skje igjen. For ham var det bare sex. Jeg hadde fortsatt sterke følelser for ham, mens han virket i stand til å legge hele natten til side. Spøken om en kjæreste gjorde forskjellen mellom oss tydelig: Han kunne visst se for seg at jeg hjalp ham med kjærlighetslivet, mens jeg fortsatt prøvde å finne ut hvor jeg selv passet inn.
Han har sagt at han ikke er klar for et forhold. Det vanskelige er at jeg heller ikke er det. Jeg har mine egne ting jeg må jobbe med, og det vet jeg. Jeg har ingen ferdig plan om at vi skal bli et par. Men det å ikke være klar for et forhold betyr ikke at jeg er likegyldig til den jeg har ligget med. Særlig ikke når han er en av mine nærmeste venner.
Jeg føler meg brukt, uten å vite om han mente å bruke meg. For meg var det flørtingen, sexen og tryggheten vi begge sa at vi følte. Så kom reaksjonen hans etterpå. Jeg vil gjerne beholde vennskapet, men jeg klarer ikke å late som om måten han tok det på, ikke såret meg.
Samtidig har han ikke trukket seg unna. Vi står fortsatt hverandre veldig nær. Vi snakker hver dag, og han vil at vi skal fortsette å være nære venner. Men den natten har vi ikke snakket om igjen.
Så jeg har daglig kontakt med en jeg bryr meg om, samtidig som jeg føler at han har plassert meg tilbake i vennerollen. Jeg vil ikke tolke ønsket hans om å ha meg nær som et ønske om å være sammen med meg. Han har sagt hvor han står. Følelsene mine følger bare ikke etter like fort.
Hvis jeg tar det opp igjen, vil jeg ikke at samtalen skal handle om å overbevise ham om å bli kjæresten min. Jeg har ennå ikke funnet ut hvordan jeg skal si at vennskapet betyr mye for meg, men at det vi gjør nå, gjør vondt. Å ønske at noe skal endre seg mellom oss, er ikke nødvendigvis det samme som å be om et forhold. Kanskje handler det om å innrømme at den gamle nærheten ikke kjennes helt som før.
Foreløpig fortsetter vi å snakke hver dag. Jeg føler meg fortsatt nær ham, og jeg er fortsatt såret. Midt i de vanlige samtalene merker jeg at jeg blir mer og mer bitter.
