Da han inviterte meg med på en vintertur, begynte jeg å lure på om jeg måtte skaffe meg jobb nummer to. Han ville betale mesteparten. Likevel kunne klærne jeg trengte og min del av utgiftene tømme kontoen min. Vi er ikke engang offisielt sammen, og jeg prøver allerede å regne ut om jeg har råd til å holde følge.
Jeg er 22 år og student. Han er 37, har gjort det bra i arbeidslivet og kommer fra en familie med mye penger. Jeg liker ham og kunne tenke meg et forhold. Men jeg har ikke råd til å leve slik han gjør. Når jeg ser hvor godt han har det, hender det at jeg lurer på hvorfor han har valgt akkurat meg.
Det handler ikke bare om at han kan velge dyrere ferier. Jeg sliter med å dekke helt vanlige utgifter. Jeg har gått sulten i flere dager, samtidig som han sender meg videoer fra restaurantmiddagene sine i utlandet. Jeg vet ikke om han skjønner hvor forskjellig vi lever. For ham er det kanskje bare en hyggelig kveld. Jeg ser videoene mens jeg bekymrer meg for om jeg har råd til mat.
Klokken hans koster 37 000 dollar. Selv en til 100 dollar ville vært for dyr for meg. Forskjellen er så stor at det nesten blir meningsløst å sammenligne, men jeg klarer ikke helt å la være. Når jeg forestiller meg å være kjæresten hans, tenker jeg på hva jeg kan bidra med, målt opp mot alt han har råd til å kjøpe. Da føler jeg at jeg ikke strekker til.
Han har allerede gitt meg en dyr gave. Da han nylig hadde bursdag, ante jeg ikke hva jeg skulle gi ham. Jeg ville finne noe han kunne bli glad for, men jeg hadde ikke råd til noe i nærheten av det han kjøper til meg. I stedet for bare å glede meg over gaven, begynte jeg å tenke på hvordan jeg skulle gi noe tilbake. Jeg vil ikke late som jeg har bedre råd enn jeg har.
Han har også tilbudt seg å sende meg penger. Jeg synes det er flaut å ta imot, særlig før vi i det hele tatt har avklart hva vi er. Jeg vil ikke at følelsene mine for ham skal bli blandet sammen med behovet for hjelp. Samtidig vil jeg ikke virke utakknemlig. At jeg kjenner på dette, betyr ikke at han forventer noe tilbake eller har satt betingelser for gavene.
Nå bor han i et annet land. Jeg har vurdert å flytte dit om noen måneder, og han har sagt at han kan hjelpe meg med å finne jobb og komme på plass. Det kunne gjort det lettere å bygge opp min egen hverdag der. Samtidig kunne jeg bli avhengig av hjelpen hans før jeg får en egen inntekt der. Det gjør tanken på å innlede et forhold mer komplisert.
En del av meg vil vente med romantikken til jeg har fått meg en karriere og kan forsørge meg selv. Samtidig lurer jeg på om jeg avviser meg selv før han har fått vite hvordan jeg faktisk har det. Å si rett ut hva jeg har råd til, ville bety å innrømme hvor trangt det er, i stedet for å prøve å jobbe nok til å takke ja.
Foreløpig har jeg ikke bestemt meg for turen. Han ville dekke det meste. Jeg prøver fortsatt å regne ut om jeg kan kjøpe vinterklærne og betale min del uten at jeg mangler penger til regningene mine.
