Knærne våre kom stadig borti hverandre under bordet. Likevel var det å gi ham telefonnummeret mitt som føltes vågalt.
Jeg hadde kommet for å spille. Et litt nerdete spill jeg likte godt fra før, også uten en veldig kjekk fyr som ekstra trekkplaster. Vi var fire rundt bordet: en god venn av meg, to nye bekjentskaper og jeg. Han var en av de nye.
Jeg syntes vi hadde kjemi. Vi lo hele kvelden, men det gjorde riktignok alle de andre også. Hele gjengen hadde det gøy. At alle lo, betydde jo ikke nødvendigvis at han flørtet med meg.
Og så var det knærne. De kom borti hverandre igjen og igjen, og akkurat den detaljen var vanskeligere å avfeie. For meg føltes flørtingen gjensidig. Om han ville beskrevet kvelden på samme måte, visste jeg ikke. Jeg hadde tross alt ikke bedt om en skriftlig uttalelse.
Det som fikk meg til å nøle, var hvor vi hadde møttes. Folk drar på spillkvelder for å spille. Det gjør jeg også. Jeg likte at vi hadde noe å gjøre sammen uten at noen først måtte avklare om dette kunne bli en date. Samtidig visste jeg ikke om tydeligere interesse ville være hyggelig for ham, eller om det ville gjøre det litt vanskeligere å komme dit og bare drive med hobbyen sin.
Jeg kunne spørre vennen min om å gi ham nummeret mitt. Det var én mulighet. Men da måtte jeg involvere et tredje menneske i noe som foreløpig besto av latter og noen berøringer under bordet. Det virket som ganske mye organisering for litt flørting. Dessuten var jeg usikker på om jeg ville sette vennen min i den situasjonen.
Hvis jeg møtte ham på en ny spillkveld, kunne jeg gi ham nummeret selv. Da kunne jeg vise at jeg gjerne ville bli bedre kjent med akkurat ham, uten å involvere noen andre. Tanken fristet. Å faktisk gjøre det var noe annet. Vi hadde ikke møttes igjen ennå, og jeg vurderte allerede neste trekk uten å vite når jeg fikk se ham igjen.
Foreløpig hadde jeg en veldig fin kveld å tenke tilbake på og en kjekk fyr jeg håpet å møte igjen. Nummeret mitt hadde han i hvert fall ikke fått.
