Når samboeren min tilbyr seg å betale for de dyrere tingene vi kan gjøre sammen, synes jeg det er vanskelig å takke ja. Hun vil gjerne dra på fine ferier. Jeg vil være mannen som har råd til å bli med.
Vi har bodd sammen i omtrent to år, i en by der det koster mye å leve. Jeg er 31, hun er 28, og til hverdags deler vi utgiftene ganske likt. Husleie, mat og kvelder ute. Vi fører ikke regnskap over hver krone, men bytter på å betale, så det jevner seg stort sett ut.
Jeg har en jobb med fast lønn og tjener rundt 60 000 dollar i året. Hun jobber med markedsføring i teknologibransjen og har merkevaresamarbeid ved siden av. Til sammen tjener hun omtrent 170 000 dollar. Vi kan dele matregningen i to, men den tar likevel en langt større del av lønnen min.
Hun har ikke klaget på at jeg tjener for lite. Tvert imot sier hun at inntekten min ikke er viktig, og at hun elsker meg uansett. Jeg tror hun mener det, og likevel lurer jeg på om hun skulle ønske at jeg hadde bedre råd.
Hun ønsker seg fine ferier og vil kjøpe bolig i løpet av det neste året. Det er ikke vanskelig å forstå. Jeg har også lyst på et sånt liv sammen med henne. Men det hjelper lite å ønske seg det samme når økonomien vår er så forskjellig. I bransjen min er det dessuten begrenset hvor mye mer jeg kan tjene enn jeg gjør nå.
Jobben hennes gir også en frihet jeg ikke har. Hun kan jobbe hjemmefra eller andre steder, mens det er vanskelig for meg å få fri. Om hun betaler mer for en dyrere ferie, betyr ikke det at jeg plutselig kan reise når det passer henne. Pengene er én begrensning. Tiden min er en annen.
Jeg setter pris på at hun tilbyr seg å betale for det som koster ekstra. Samtidig vet hun at jeg blir ukomfortabel når hun betaler for alt. Da blir det vanskelig: Jeg er redd for å begrense henne, men hjelpen som kunne gjort det mulig å bli med, får meg til å føle at jeg ikke strekker til.
Jeg henger meg opp i at jeg burde kunne gi henne alt hun ønsker seg. Det er en streng målestokk når jeg er sammen med en kvinne som tjener nesten tre ganger så mye som meg. Hun har ikke sagt at hun forventer det. Likevel blir hennes mulighet til å betale selv en påminnelse om det jeg ikke kan gi henne.
Noen ganger ser jeg for meg en mann som tjener omtrent det samme som henne, og som har en like fleksibel jobb. Han ville hatt lettere for å bli med på det hun vil. Men det er jeg som forestiller meg ham. Hun har ikke sagt at hun ønsker seg en annen.
Foreløpig tilbyr hun å bidra mer, så vi kan gjøre mer sammen. Jeg prøver å finne ut om jeg kunne takket ja til at hun betalte mer av en ferie, uten å føle meg mindre verdt som partner.
