En venn spurte om kjæresten min visste at vi hadde vært sammen. Først da gikk det opp for meg hva jeg ikke hadde fortalt. Kjæresten min visste om ham, og han visste at vi holdt kontakten. Men han visste ikke hvordan vi hadde blitt kjent.
Vi er begge 19 og har snart vært kjærester i tre måneder. Før det hadde vi kjent hverandre i fire–fem måneder. Dette er mitt første ordentlige kjæresteforhold, og jeg elsker ham. Jo mer seriøst det blir mellom oss, desto verre føles det at jeg har utelatt en såpass viktig del av historien.
Jeg ble kjent med vennen min på en datingapp like etter at jeg fylte 18. Jeg hadde vokst opp med hjemmeundervisning på et lite sted og gledet meg til å begynne å date. Vi snakket sammen i ukevis og hadde fine samtaler. Problemet var avstanden. Ingen av oss hadde bil, og vi møttes aldri ansikt til ansikt. Det har vi fortsatt ikke gjort.
Vi snakket om hvor merkelig situasjonen vår var. Han sa at han ville forstå det hvis jeg fant en i nærheten som jeg fikk følelser for. Jeg ville også forstå det hvis han traff noen nærmere. Vi snakket ofte og sendte bilder og videoer, men ingen av oss følte helt at dette var et ordentlig forhold. Det unnskylder ikke det jeg gjorde etterpå.
Jeg var utro. Jeg hadde ikke sex med noen andre, men det var fortsatt galt. Jeg kunne ha snakket med ham i stedet. Dagen etter ringte jeg, forklarte hvorfor jeg ville gjøre det slutt, og avsluttet forholdet. Jeg skammet meg over å ha såret ham og regnet med at han aldri ville snakke med meg igjen.
Noen dager senere ringte han gråtende og ba meg fortelle om dagen min. Jeg gjorde det, delvis av dårlig samvittighet, men spurte også hvorfor han fortsatt ville ha meg i livet sitt. Han sa at han likte å ha meg der. Da hadde jeg innsett at det jeg hadde ønsket meg, var noen å snakke med, ikke et kjæresteforhold med ham.
Vi ble venner. Begge har vært interessert i andre siden, og nå snakker vi sammen med noen ukers mellomrom. Jeg vil ikke bli sammen med ham igjen. Han føles som familie, nesten som en bror. Når jeg sier at jeg er glad i ham, er det sånn jeg mener det. Jeg har for lengst sluttet å tenke på ham som en eks.
Tidlig i forholdet til kjæresten min fortalte jeg om ham da vi snakket om vennene våre. Kjæresten spurte om vi hadde følelser for hverandre, eller om vennen min var interessert i meg. Jeg sa nei, at vi bare var venner, og at han var som familie. På den tiden var han interessert i en annen jente, og jeg likte å høre hvordan det gikk.
Av og til nevnte jeg noe han hadde sagt, eller fortalte litt nytt om ham. Kjæresten min snakker også om hvor glad han er i vennene sine, så jeg tenkte ikke at det var noe rart ved det. Men da han sa at han ikke likte å høre meg snakke om andre gutter, nevnte jeg vennen min sjeldnere. De sporadiske telefonsamtalene våre fortsatte.
Nå har vennen min påpekt at kjæresten min bør vite hvordan vennskapet vårt begynte. Jeg er enig. Selv har jeg ikke gått rundt og tenkt at jeg skjuler en eks. Men kjæresten min har bare hørt om oss som venner, ikke at vi hadde et forhold før det. Han har ikke fått muligheten til å ta stilling til den delen.
Jeg vil fortelle ham det. Jeg er bare redd for at han, nesten tre måneder ut i forholdet, vil tro at jeg har holdt det hemmelig med vilje. Den samtalen har vi ikke hatt ennå.
