Sist jeg var fysisk intim med kvinnen jeg hadde begynt å bli kjent med, likte jeg det. Det som forvirret meg, var at jeg knapt kjente noe mer. Jeg hadde ingenting imot henne, men følte meg heller ikke særlig knyttet til henne. Det var godt å være nær henne. Følelsene uteble.
Jeg er 20 år, og det er ikke oppmerksomhet fra kvinner jeg sliter med å få. Jeg er utadvendt og blir ganske ofte kontaktet, også av kvinner som er eldre enn meg. Jeg liker oppmerksomheten. Det er lett å flørte, og det kan være spennende å møte noen det oppstår en gnist med. I det siste har den gnisten likevel hatt lite med forelskelse å gjøre.
For en måned siden var jeg i et seriøst forhold med en kvinne jeg virkelig elsket. Hun bor i Pakistan, mens jeg er i Dar-es-Salaam. Det ble slutt først og fremst fordi jeg ikke hadde nok tid til henne. Vi snakker fortsatt sammen.
At det forholdet ligger så nært i tid, gjør det enda vanskeligere å forstå hva som skjer nå. Kjærlighet er ikke noe jeg bare prøver å forestille meg. Jeg vet hvordan det var å elske henne. Likevel har jeg allerede begynt å lure på om jeg har mistet evnen til å bli forelsket, som om én måned skulle si noe varig om meg.
Nylig begynte jeg å bli kjent med en koreansk kvinne. Jeg sa at jeg ønsket noe seriøst. Samtidig visste en del av meg at akkurat det kunne få henne til å trekke seg unna. Det var noe selvmotsigende ved det: Jeg snakket om et forhold uten å ha gjort det klart for meg selv hva jeg egentlig ville med henne.
Etter hvert sa hun at hun ikke så for seg noe seriøst mellom oss. Vi møttes igjen senere og var fysisk intime. Jeg likte nærheten, men kjente ikke den følelsesmessige tilknytningen jeg kanskje hadde ventet. At hun ikke ville ha et forhold, hadde ikke fjernet tiltrekningen. Nærheten gjorde meg heller ikke forelsket.
Jeg har også lagt merke til noe som plager meg mer enn denne ene opplevelsen. Noen ganger mister jeg interessen når en kvinne virkelig liker meg. Jakten ser ut til å engasjere meg mer enn muligheten til å komme ordentlig nær noen. Det føles godt at noen vil ha meg. Om jeg selv vil komme nærmere henne og bli en del av livet hennes, er mer uklart.
Jeg vet ikke om jeg fortsatt er knyttet til eksen, er redd for å gjøre meg sårbar eller bare liker bekreftelsen på at noen finner meg attraktiv. Alle de tankene har slått meg, men jeg kan ikke peke på én av dem og si at der har jeg forklaringen. Det hadde vært enklere om jeg kunne velge én forklaring og få det hele til å gi mening. Men jeg vet ikke hvilken som stemmer.
Det jeg vet, er at bruddet er ferskt, at jeg fortsatt snakker med eksen, og at jeg nylig var nær en kvinne uten å føle meg knyttet til henne. Hun har allerede vært tydelig på at hun ikke ser for seg et seriøst forhold mellom oss. Jeg prøver fortsatt å forstå hva jeg selv mente da jeg sa at jeg ville ha det.
