I det siste har jeg prøvd å smile mer når jeg møter en ny mann, spøke litt og la sarkasmen ligge. Jeg mistenker at både ansiktsuttrykket og humoren min sier «hold avstand». Det var ikke helt det jeg mente.
Jeg er 37, og menn som tar kontakt for å flørte, har aldri vært noe fast innslag i voksenlivet mitt. Som regel må jeg ta initiativet selv. Ofte blir det ikke noe mer av det heller. Jeg har ikke noe imot å vise interesse, men det hadde vært hyggelig å få oppleve den andre siden av saken en gang iblant.
På papiret synes jeg at jeg har en del å by på. Jeg har utdanning, er økonomisk selvstendig, har kunstneriske interesser og er i god form. Jeg synes også at jeg er ganske pen, og det bygger ikke utelukkende på min egen vurdering. Jeg mener selvfølgelig ikke at dette gir meg krav på en kjæreste. Det er bare derfor jeg stusser over at det skjer så lite.
Jeg kan likevel komme på noen ting som kanskje gjør terskelen litt høy. Jeg er høy, og ansiktet mitt ser ikke spesielt imøtekommende ut når jeg slapper av. Jeg kan være veldig direkte, og fremtoningen min er nok litt dyster. Selv kan jeg bare sitte der i mine egne tanker. Utenfra ser det kanskje ut som om jeg allerede har vurdert et fremstøt og takket nei.
Det er i hvert fall teorien min. Jeg vet ikke hva den enkelte mannen tenker, og jeg kan ikke vite om det er høyden eller ansiktsuttrykket mitt som gjør at menn ikke tar kontakt. Men det er slike ting jeg selv legger merke til, så det er der jeg har begynt å justere litt.
Jeg prøver å være mer imøtekommende i samtaler med nye menn og å dempe den negative humoren. En tørr kommentar jeg selv synes er morsom, kan høres dømmende ut for en som ikke kjenner meg. Jeg vil helst ikke at en mulig flørt skal strande på en vits som først og fremst krever en forklaring.
Det vanskelige er å kjenne etter hvor mye jeg kan endre uten å føle at jeg spiller en rolle. Å smile fordi jeg liker selskapet, er én ting. Å passe på alt jeg sier og hvert eneste ansiktsuttrykk, høres ut som en ekstra jobb. Jeg er allerede økonomisk selvstendig. Jeg trenger ikke skaffe meg ulønnet arbeid i tillegg.
Så er det en annen misforståelse jeg gjerne skulle fått ryddet av veien. Utseendet til en mann er faktisk ikke særlig viktig for meg. At han er lavere enn meg eller har noen ekstra kilo, betyr ikke at han er uaktuell. Jeg er redd måten jeg fremstår på, antyder langt strengere krav enn dem jeg egentlig har. Han trenger ikke bli en høyere og slankere utgave av seg selv for at jeg skal bli interessert.
Jeg vil gjøre det lettere å se at jeg er åpen for kontakt, uten å virke desperat eller si meg enig i alt for å bevise at jeg er hyggelig. Foreløpig prøver jeg å legge mer varme i de første samtalene. Sarkasmen får litt mindre plass. Jeg er fortsatt den høye kvinnen i samtalen, og håper mannen overfor meg skjønner at det er lov å flørte.
