Da jeg foreslo for kjæresten min at vi kunne møtes på halvveien når det gjaldt sex, tenkte jeg at vi skulle finne noe begge kunne være fornøyde med. Hun oppfattet det annerledes: Vi skulle ha sex når hun hadde lyst, og resten av gangene skulle hun holde ut for min skyld. Den beskrivelsen fikk meg til å stoppe opp. Jeg ville jo ikke at hun skulle ha sex hun egentlig ikke ønsket. Samtidig visste jeg ikke hvordan jeg skulle forklare savnet mitt uten å høres ut som om det var nettopp det jeg ba om.
Vi er begge 24 og har vært sammen i fem år. Vi møttes på universitetet, og dette er det første ordentlige, langvarige forholdet for oss begge. I to år bodde vi i samme studentbygg, men med hvert vårt rom og hver våre medbeboere. Senere flyttet vi hjem til familiene våre i nesten et år. På grunn av jobb møttes vi stort sett i helgene. Da hadde vi som regel sex, og i ukedagene sendte vi hverandre seksuelle meldinger og bilder. Lysten forsvant ikke av at vi bodde fra hverandre.
I fjor flyttet vi inn i vår egen leilighet. Jeg regnet med at vi måtte venne oss til det. Middag skulle lages, mat skulle handles, og hverdagen krevde sitt. Det var greit at sex måtte vente når vi hadde mye å gjøre. Jeg var ikke forberedt på hvor sjelden det skulle skje når vi faktisk hadde tid.
Etter hvert var vi nede i omtrent én gang i måneden. Jeg følte meg mindre trygg i senga enn før, og noen ganger kom jeg fortere enn jeg ønsket. Jeg var ikke særlig fornøyd og lurte på om hun heller ikke var det. Etterpå kunne vi si at vi hadde savnet det og burde gjøre det igjen snart. Så gikk det flere uker.
Når jeg tok initiativ, var hun ofte sliten etter jobb eller hadde ikke lyst. Jeg begynte å bekymre meg for at hun ikke lenger var tiltrukket av meg. Jeg sa det til henne, og hun forsikret meg om at det ikke var problemet. Likevel var det vanskelig å kjenne seg trygg på det når sexlivet ikke endret seg.
Vi kysset også mindre. Jeg fikk mer og mer følelsen av at vi bare bodde sammen, men den tanken holdt jeg stort sett for meg selv. Vi jobber dessuten på samme sted. Vi reiser til jobb sammen, spiser lunsj sammen og er kolleger hele dagen. Hjemme venter matlaging og handling. Vi var mer sammen enn noen gang, men det var lite av tiden som føltes romantisk.
Jeg prøvde å få til flere dater og vise nærhet uten at det måtte føre til sex. Det hjalp oss å føle oss mer som kjærester igjen. Nå er jeg mer fornøyd med forholdet vårt. Hun er snill, støttende og vakker, og jeg liker å være sammen med henne. Men vi hadde fortsatt sex omtrent én gang i måneden. At vi fikk det bedre sammen ellers, gjorde ikke at vi fikk like mye lyst.
Da jeg spurte om hun tenkte særlig på sex utenom de gangene vi hadde det, sa hun at hun egentlig ikke gjorde det. Hun sa også at sex ikke var så viktig for henne. Det var tungt å høre. Jeg hadde trodd at vi fortsatt så nokså likt på det, selv om hverdagen var blitt annerledes. Jeg kunne ønske meg sex én eller to ganger i uka. Når det går lenge imellom, savner jeg noe vesentlig, selv om resten av livet vårt er bra.
Jeg har prøvd å si det uten å legge press på henne. Men svaret hennes fikk meg til å forstå hvor annerledes et kompromiss kan høres ut for den som blir bedt om å ha mer sex. Jeg elsker livet vårt sammen. Jeg vet fortsatt ikke hvordan vi skal møtes på halvveien hvis det betyr at hun skal gjøre noe hun ikke har lyst til.
