Da kjæresten min spurte om han kunne kjøre en kollega til jobb, sa jeg blankt nei. Hun skal flytte fra boligen sin og kommer visst ikke til å ha noen måte å komme seg på jobb på. Jeg skjønner at hun trenger hjelp. Men for seks måneder siden kjørte han en annen kollega, og da fikk jeg se flørtende meldinger mellom dem.
Vi er begge 29 og har vært sammen i over to år. Før dette kunne et spørsmål om skyss ha handlet om akkurat det: å hjelpe noen med å komme seg på jobb. Nå følger den forrige opplevelsen med, selv om dette er en annen kvinne.
Han sverger på at det aldri skjedde noe fysisk med den første kollegaen. Det jeg vet, er at meldingene var flørtende. Sjefen hans bekreftet også at de flørtet på jobb. Jeg trenger ikke slå fast at det skjedde mer for å være såret av det jeg faktisk så.
Den nye kollegaen har ikke gjort meg noe, så vidt jeg vet. Jeg kjenner ikke detaljene rundt flyttingen hennes og vil ikke fylle inn det jeg ikke vet med mistanker. Det kan godt hende hun bare trenger skyss. Det er ubehagelig at svaret mitt får følger for en kvinne som ikke er grunnen til at jeg er opprørt.
Jeg ser også at han faktisk spurte meg. Han tok det opp før han bare begynte å kjøre henne. Det teller. Men det å bli spurt føles bare som å ha noe å si hvis det også er plass til et svar han ikke liker.
Neiet mitt var tydelig. Jeg kan forestille meg hvordan det virker fra hans side: Han vil hjelpe en kollega, og jeg nekter på grunn av noe som skjedde med en annen. For meg er det likevel den samme mannen som skal sitte bak rattet. En annen passasjer sier ingenting om hvordan han vil sette grenser denne gangen.
Sier jeg ja, godtar jeg en situasjon som ligner veldig på den jeg ble såret i, mens jeg fortsatt ikke stoler ordentlig på ham. Holder jeg fast ved nei, blir vi stående i uenigheten om hva jeg med rimelighet kan be ham om. Jeg liker ikke å skulle ha et ord med i laget når en annen voksen vil tilby noen skyss. Samtidig klarer jeg ikke å gi et enkelt ja når tilliten som skulle gjort det enkelt, mangler.
Han er opprørt fordi jeg sa nei. Jeg sitter fortsatt med spørsmålet om hvordan han, seks måneder etter de meldingene, kunne vente at jeg skulle være komfortabel med å si ja.
