Etter at vi hadde truffet hverandre i omtrent en måned, så jeg en melding han hadde sendt til en annen kvinne. Han skrev at han elsket henne. Da jeg spurte, sa han at hun var eksen hans, og at ordene ikke betydde så mye fra hans side. Jeg fortsatte å treffe ham.
Jeg var 21 og hadde flyttet til en ny by fem måneder tidligere for en praksisperiode. Han var 26 og jobbet på en restaurant der jeg hadde gitt ham nummeret mitt. Han bodde rett over gaten. Vi begynte å treffes 6. august, og i løpet av de neste ti ukene ble han den jeg var mest sammen med i byen.
Vi hadde sex, lå inntil hverandre, snakket om ting som betydde noe og la planer. Han stilte opp på de dårlige dagene mine. Han sa jeg var pen og interessant å snakke med, og at han aldri hadde skjemt bort noen så mye. Vi var enige om at vi oppførte oss som et par. Det var dette jeg opplevde med ham, selv om forklaringen om eksen ikke hadde gjort meg helt rolig.
Omtrent en måned senere ringte hun mens vi lå i sengen. Han viste meg anropet. Den kvelden fortalte han at han hadde noen saker å ordne i hjemlandet og trengte hjelp fra henne. Jeg sa at jeg ikke ba om et fast forhold, men at han måtte slutte å snakke med henne. Det syntes han var helt rimelig.
En uke etter gikk jeg gjennom telefonen hans mens han sov i sengen min. Jeg stolte ikke på ham lenger, og jeg gikk over en grense. Jeg visste at jeg krenket privatlivet hans. Det er jeg ikke stolt av.
Jeg fant timelange samtaler, flere kjærlighetserklæringer og seksuelle meldinger. Hun visste om meg. Hun hadde spurt om jeg var penere enn henne, og han hadde svart nei, hun var den peneste jenta i verden. Jeg prøvde å forstå hva som foregikk med kvinnen han kalte eksen. Hun snakket med ham om meg.
Meldingene hennes virket engstelige og fortvilte. Hun klaget over at han ikke hadde besøkt henne på de tre siste bursdagene hennes. De hadde også en felles Instagram-konto. Første gang jeg spurte ham om henne, hadde han nevnt at han hadde sagt hun også kunne date andre. Kanskje de hadde et løst avstandsforhold. Jeg vet fortsatt ikke hva de kalte det. Han hadde aldri forklart det slik til meg, og kontakten han hadde gått med på å kutte, fortsatte.
Den 18. oktober avsluttet jeg det på en gåtur. Jeg sa at det ikke var rettferdig å være sammen med meg uten å fortelle meg hele historien. Han sa at det var rimelig, og at han respekterte det jeg bestemte meg for. Han virket lei seg, men kom ikke med noen forklaring og rettet ikke på noe av det jeg sa.
Det hadde blitt et mønster: Han var enig med meg, men jeg fikk aldri høre hans versjon. Jeg visste ikke om han hadde løyet bevisst, eller om han var i tvil og unngikk en vanskelig samtale.
Nå har det gått to dager. Jeg er sint, og jeg savner ham, særlig om kvelden og med en gang jeg våkner. Jeg har aldri hatt et slikt forhold før, og jeg er fortsatt ganske alene i denne byen. Jeg avsluttet det selv, men blir stadig gående og lure på om jeg overreagerte.
