I går kveld lå jeg i senga med kjæresten min og begynte å gråte. Jeg ble rød i ansiktet og klarte nesten ikke å trekke pusten. Alt jeg hadde kjent på, kom ut på én gang mens han lå ved siden av meg.
Vi har ikke hatt sex på et år. Så fant jeg ut at han ser på porno og onanerer. Da ble alt enda vondere. Etterpå kunne jeg knapt se på ham uten å få lyst til å gråte.
Det var ikke bare sexen jeg savnet lenger. At han fortsatt hadde lyst til å onanere, fikk meg til å lure på om det var meg han ikke ville ha. Var han ikke tiltrukket av meg mer? Jeg følte meg uønsket.
Jeg vet ikke hva porno betyr for ham, eller hvorfor vi ikke har sex. Men for meg ble forskjellen vond: Han hadde fortsatt noe seksuelt i livet sitt, og jeg fikk ikke ta del i det.
Der i senga fortalte jeg ham hvordan jeg hadde det. At det å oppdage pornoen hadde fått meg til å føle at han ikke hadde lyst på meg. Det var vanskelig å si høyt noe jeg allerede skammet meg over å føle. Jeg ville at kjæresten min skulle ha lyst på meg, og jeg gråt mens jeg prøvde å forklare det.
Jeg sa at jeg savnet nærheten. Jeg savnet å ha sex med ham, å kjenne den fysiske nærheten til den jeg er glad i. Dette handlet ikke om hvor ofte et par burde ha sex. Det var ham jeg savnet. Å ligge ved siden av hverandre var ikke nok til at det savnet forsvant.
Og jeg fortalte hvor fælt det var å føle at jeg tigget om sex. Mens jeg forsøkte å forklare hvor vondt det gjorde, skammet jeg meg over at jeg måtte si det i det hele tatt. Jeg følte meg desperat, og nå lå jeg der og hulket fordi jeg ville ha sex med kjæresten min.
Han sa unnskyld. Det var alt han sa.
Vi ble liggende sånn, med meg i armene hans, til han sovnet.
