En fiktiv fortelling.
Kjæresten min, Megan, er vakker. Dette visste jeg da jeg inviterte henne ut. Likevel ble jeg senere overrasket over at andre mennesker også hadde fungerende syn.
Vi kunne stå i en bar, og en mann ville plutselig få et stort behov for å vite hvor hun hadde kjøpt jakken sin. Jeg kjente straks at min egen jakke hadde lite å bidra med.
Den uoffisielle sikkerhetssjefen
Jeg begynte å følge litt for godt med. Hvem så på henne? Hvor lenge? Var det nødvendig å smile så mye når man bestilte en drink?
Megan merket det, naturligvis. Det er vanskelig å føre en hyggelig samtale med noen som samtidig overvåker perimeteren.
«Hva er det?» spurte hun.
«Ingenting.»
Hun så på meg. Jeg nedgraderte svaret til noe som hadde kontakt med virkeligheten.
«Jeg blir usikker når andre flørter med deg.»
En jobb hun ikke hadde ansatt meg til
Hun spurte hva jeg trodde hun trengte fra meg i de situasjonene. Jeg hadde ikke kommet så langt. Planen min hadde stort sett bestått av å stå nærmere.
Vi avtalte at hun kunne si fra hvis hun ønsket hjelp med påtrengende oppmerksomhet. Ellers kunne jeg la henne håndtere sine egne samtaler.
Det var ingen garanti mot all sjalusi. Det var bare en mer rimelig arbeidsfordeling.
På neste tur ut la jeg merke til at en mann så på henne. Så vendte jeg meg tilbake til det hun nettopp hadde sagt.
Det viste seg at hun hadde en morsom historie. Jeg hadde tidligere gått glipp av flere slike mens jeg var opptatt med vakthold.
