Et fiktivt dilemma fra et langvarig ekteskap.
Etter femten år sammen hadde Tom og Kate begynt å sette av tid til intimitet. Lørdag kveld, hadde de avtalt. Da lørdagen kom, var Kate sliten. Hun foreslo søndag i stedet.
Tom gikk inn i søndagen med høye forventninger. Han ordnet frokost, foreslo lunsj ute og forsøkte å gjøre resten av dagen enkel. Sent på kvelden ønsket Kate massasje. Da de omsider nærmet seg noe mer, var begge utslitte og irriterte.
Planen hadde gitt dem en dato. Den hadde ikke gitt dem samme forventninger.
Omsorg er ikke en forskuddsbetaling
Tom kunne være skuffet over at nærheten igjen uteble. Det gjorde ikke frokosten, lunsjen eller massasjen til ytelser Kate måtte betale tilbake med sex.
Samtidig kunne han si at han ikke ønsket å fortsette med en kveld som for ham var blitt en lang venting. Han hadde også lov til å være sliten, miste lysten og stoppe.
Snakk om mønsteret når kvelden er over
Den nyttige samtalen handler mindre om hvem som brukte flest minutter på hva, og mer om hva de faktisk avtaler. Setter de av tid til å være sammen, eller lover én av dem sex for å unngå en vanskelig samtale?
Tom kunne si: «Jeg savner å føle at vi begge ønsker nærhet. Når vi utsetter uten å snakke om hvorfor, blir jeg sittende og vente.» Kate måtte få beskrive sin opplevelse uten at svaret på forhånd var bestemt.
En bedre avtale kan være mindre bindende
De kunne velge et tidligere tidspunkt, avtale at nærheten ikke behøvde å føre til sex, eller erkjenne at problemet ikke først og fremst var kalenderen.
Planlegging kan være nyttig. Men begge må kunne si nei uten straff. Hvis forskjellen i ønsker fortsetter å gjøre vondt, fortjener den en ordentlig samtale — eventuelt med hjelp — fremfor enda en natt med regnskap over hvem som skuffet hvem.
